Skriftlig spørsmål fra Torny Pedersen (A) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:363 (2002-2003)
Innlevert: 03.03.2003
Sendt: 03.03.2003
Besvart: 10.03.2003 av miljøvernminister Børge Brende

Torny Pedersen (A)

Spørsmål

Torny Pedersen (A): I forskrift av 15. mai 1988 om bruk av motorkjøretøy i utmark og islagte vassdrag § 8 kan kommuner søke om å få kjøre snøscooter til fiskevann som ligger lengre enn 5 km fra brøytet veg. Snøscooter er som alle vet et landgående kjøretøy.
Hvordan kan Direktoratet for naturforvaltning nå ta seg den frihet å måle snøscootertraseer i luftlinje fra et kart med begrunnelse om at de ellers må foreta en befaring etter hver søknad, når det i forskriften ikke sies noen ting om hvordan avstanden skal måles?

Begrunnelse

Beiarn kommune i Nordland har i flere år arbeidet for å få til en snøscooterløype ("fiskeløypa") til et vann med gode fiskemuligheter. Dette fiskevannet ligger slik til at det dessverre ikke blir benyttet om vinteren. Løypa kjørt med snøscooter etter den korteste traseen er 6,2 km, men da er parkeringsforholdene dårlige.
Den andre traseen, fra god parkeringsplass, er 9,3 km. Dersom løypa legges i bratt og ullent terreng er avstanden fra brøytet veg 7,7 km. Alt dette tilsier at løypa ligger lengre enn 5 km fra brøytet veg.
Det blir da meget vanskelig å forstå hvorfor Direktoratet for naturforvaltning velger å foreta en måling i luftlinje etter et kart. Er det en annen måte å si nei til denne løypa på, da avstanden i luftlinje dessverre er bare 4,6 km?
Det har hele tiden vært stor velvilje fra grunneierne om å få til denne fiskeløypa, og jobbingen har foregått helt siden 1995.
I Miljøverndepartementets rundskriv T-1/96 er det påpekt at isfiskeløypene skal dekke et transportbehov til viktige fiskevann som ligger lenger enn 5 km fra brøytet veg. Skal man drive transport med snøscooter må man nødvendigvis gjøre det på bakken med de avstander man har å forholde seg til.
Til søknaden fra Beiarn kommune er også politimyndighetene positive. De mener denne løypa vil minske presset på andre områder. I det første avslaget fra DN viste de til klageadgangen som måtte fremsettes i løpet av 3 uker.
Formannskapet i Beiarn kommune fremsatte klage på vedtaket innen 3-ukers-fristen. Da kommunen fikk svar på klagen kunne DN fortelle at etter en juridisk korrekt forståelse av forskrift av 15. mai 1988 kan avgjørelsen allikevel ikke påklages. Dette må da være å vise liten respekt for lokalt selvstyre. Noen må rydde opp i dette.

Børge Brende (H)

Svar

Børge Brende: Hjemmel for opprettelse av snøscooterløyper til fiskevann er nasjonal forskrift § 8.

"I avgrensede områder med viktige fiskevann som ligger mer enn 5 km fra brøytet veg, og som har liten befolkning og ligger utenom hyttegrender og sårbare naturvern-, frilufts- eller viltområder, kan Direktoratet for naturforvaltning åpne mulighet i enkelte deler av landet for bruk av snøscooter. I slike områder kan fylkesmannen legge ut løyper for kjøring med snøscooter etter forslag fra kommunen. Fylkesmannen kan fastsette vilkår for bruken av løypene."

Forskriften § 8 gir muligheter for å få godkjent løyper for snøscooterkjøring til avsidesliggende fiskevann. Direktoratet for naturforvaltning gir tillatelse til at det i bestemte områder kan etableres fiskeløyper, og fylkesmannen fastsetter den nøyaktige traseen i disse områdene, etter forslag fra kommunen.
Løypene skal dekke transportbehov til viktige fiskevann som ligger mer enn 5 km fra brøytet veg. Med viktige fiskevann menes vann med gode fiskebestander som er attraktive for beskatning og som vurderes å tåle beskatning. Herunder er det av betydning hvilken dekning kommunen har av andre gode fiskevann som ligger nærmere brøytet veg enn 5 km, dvs. om de avsidesliggende fiskevannene er av avgjørende betydning for mulighetene til å drive isfiske. Det må være et reelt behov for transport i forbindelse med fisket. Kjøring i godkjente løyper vil kun være tillatt i samband med fiske.
Bestemmelsen legger til rette for at direktoratet, dersom en rekke forutsetninger er tilstede, kan åpne mulighet for bruk av snøscooter. Direktoratet har ikke noen plikt til å åpne for løyper selv om alle forutsetninger er tilstede.
Direktoratet har altså avvist kommunens forslag fordi fiskevannet ligger mindre enn 5 km (i dette tilfelle 4,6 km) fra veg (målt i luftlinje). Forskriften sier imidlertid ikke noe om hvordan denne avstanden skal måles.
DN skal godkjenne området generelt og er derfor avhengig av å ha objektive kriterier å forholde seg til ved vurdering av områdene som foreslås og har derfor lagt seg på en linje med måling av avstand i luftlinje. Jeg ser allikevel at denne praksisen kan få urimelige utslag. Når det ikke er regulert i forskriften hvordan avstanden skal måles, bør det åpnes for et visst skjønn. Det er særlig der hvor topografiske forhold (terreng, høydeforskjeller) tilsier at den faktiske kjøreavstand må bli lenger enn målt luftlinjeavstand, at en streng fortolkning kan virke urimelig.
Det er forskriftsteksten som skal være førende, og den gir ikke anvisning på hvilken målemetode som skal anvendes. Avgjørende må da bli reelle hensyn, og i foreliggende sak kan disse tale for at direktoratet ser på saken på nytt.
Jeg vil på bakgrunn av dette ta saken opp med Direktoratet for naturforvaltning.