Skriftlig spørsmål fra Heikki Eidsvoll Holmås (SV) til helseministeren

Dokument nr. 15:371 (2002-2003)
Innlevert: 05.03.2003
Sendt: 06.03.2003
Besvart: 13.03.2003 av helseminister Dagfinn Høybråten

Heikki Eidsvoll Holmås (SV)

Spørsmål

Heikki Eidsvoll Holmås (SV): Det kan virke som om det er en stor overgang av plastiske kirurger som velger å drive privat med kosmetisk kirurgi heller enn å utføre plastisk kirurgi for de som har et medisinsk behov. All den tid det er knapphet på plastiske kirurger, hva tenker statsråden gjøre for å sørge for at det finnes tilgjengelig nok plastiske kirurger til å gjennomføre medisinsk nødvendige operasjoner ved de offentlige sykehus?

Begrunnelse

Stortinget behandler i disse dager et privat forslag om å forby reklame for plastiske operasjoner. Forslaget ville etter min mening svekket etterspørselen etter kosmetiske operasjoner, noe som kunne fått flere plastiske kirurger til å gå tilbake til det offentlige helsevesen som har behov for deres kompetanse.
Det er etter min mening svært mange andre gode grunner for å fjerne reklamen for kosmetiske operasjoner, men mangelen på kvalifisert helsepersonell i det offentlige er argument godt nok for hindre at pengesterke kunder og leger som vil selge tjenestene sine til dem, undergraver det offentlige.

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Jeg er kjent med at plastikkirurgi er et av de områder der det er et ventetidsproblem, noe som også har vært fokusert i mediene den siste tiden. Ifølge Norsk Pasientregister venter pasientene i denne gruppen i gjennomsnitt i underkant av sju måneder på behandling, mens den gjennomsnittlige ventetiden for all behandling er på vel 3 måneder. Tallene viser ikke noen økning i ventetiden til plastikkirurgisk behandling de siste årene, tvert imot er det en svak nedgang i den gjennomsnittlige ventetiden fra 3. tertial i 1999 til 3. tertial i 2002. Tallene tilsier imidlertid at det er et behov for en økt innsats for å hjelpe disse pasientene.
Jeg har gjennom styringsdokumentet til de regionale helseforetakene gitt et pålegg om å redusere ventetidene, særlig for de pasientene som har ventet lengst. Det er så opp til de regionale helseforetakene å løse oppgaven med å skaffe pasientene i regionen det behandlingstilbudet de trenger, inkludert å sørge for å redusere ventetiden innen områder med særlig lange ventetider som f.eks. plastikkirurgi.
Det er også tatt flere positive initiativ til å løse kapasitetsproblemene på dette området. Ved Rikshospitalet har man f.eks. etablert en kveldsklinikk der legene tilbys å arbeide for å redusere køene. De regionale helseforetakene inngår, som f.eks. i Helse Øst og i Helse Midt-Norge, også avtaler med private tilbydere for å kunne korte ned ventelistene. Helse Øst vurderer også å gjøre en samlet gjennomgang av behov og kapasitet i regionen for å vurdere om det er mulig å utnytte ressursene bedre gjennom regional oppgavefordeling.
Jeg ser det ikke som et mål i seg selv at helseforetakene skal dekke hele behovet innen plastikkirurgi. Det viktige er at behovet for tjenester blir dekket, og at den nasjonale tilgjengelige kapasiteten blir utnyttet slik at pasientene blir hjulpet. I forslaget til endringer i pasientrettighetsloven som jeg vil fremme for Stortinget i vår, vil jeg foreslå at retten til fritt valg av sykehus også skal gjelde for private sykehus som har inngått avtale med de regionale helseforetakene. I tillegg skal pasientene gis en individuelt fastsatt, og medisinsk begrunnet frist for behandling. Dersom denne fristen ikke overholdes, gir det pasienten rett til behandling enten ved private sykehus eller i utlandet. Dette lovendringsforslaget vil, om det blir gitt aksept i Stortinget, medføre et skjerpet krav til akseptable og forsvarlige ventetider.
Jeg ser imidlertid farene ved det representanten Heikki Holmås påpeker, at fagfolk forsvinner fra de offentlige sykehusene, som også har oppgaver knyttet til utdanning, fagutvikling og forskning. Det er selvsagt en kritisk grense for hvor mange fagfolk som kan forlate de offentlige sykehusene før disse vitale funksjonene for et fagfelt blir skadelidende. Denne situasjonen vil departementet følge nøye, ikke minst i forhold til vurderingen av godkjenning av nye private sykehustilbud innen dette feltet.
I begrunnelsen for spørsmålet vises til det private forslaget i Stortinget, stillet av representantene Inga Marte Thorkildsen og Heikki Holmås, om bl.a. å forby reklame for plastikkirurgi. Jeg deler ikke oppfatningen om at et forbud mot reklame for disse tilbudene er veien å gå for å demme opp for flukten av leger fra de offentlige til de private sykehusene, og viser til korrespondanse med sosialkomiteen og prosess for øvrig når det gjelder behandlingen av Dokument 8-forslaget.