Skriftlig spørsmål fra Eirin Faldet (A) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:452 (2002-2003)
Innlevert: 01.04.2003
Sendt: 02.04.2003
Besvart: 08.04.2003 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Eirin Faldet (A)

Spørsmål

Eirin Faldet (A): De ansatte ved Stor-Elvdal statlig mottak i Koppang har i et felles brev til statsråden uttrykt den avmakt de føler i forhold til hvem som får oppholdstillatelse.
Hvordan kan statsråden sikre at lokalt ansattes kompetanse blir brukt på en måte som gjør at deres erfaringer får medvirkning på utfallet av UDIs behandling av asylsøknader, og kan det være aktuelt å tillate at mottaket i Koppang får status som et forsøksmottak, der slik kunnskapsoverføring nyttiggjøres?

Vedlegg til spørsmål:

Brev fra Stor-Elvdal statlig mottak til kommunal- og regionalministerer Erna Solberg. Brevet er datert 11. mars 2003.

Begrunnelse

I Ot.prp. nr. 28 (2002-2003) står at det overordnede målet med integreringspolitikken er at alle, uavhengig av bakgrunn, skal ha like muligheter, rettigheter, og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser (side 17).
Det er vanskelig å være uenig i dette, og det er mot denne bakgrunn brevet fra de ansatte på Stor-Elvdal statlige mottak må sees. De ansatte på mottaket mener bl.a. at en raskere saksbehandling vil gjøre arbeidet mot det overordnede målet lettere. Det er dette de ansatte på mottaket mener de kan bidra til. De ansatte mener at det er helt nødvendig at den lokale kompetanse tas i bruk og nyttiggjøres i UDIs saksbehandling.
Viser til det vedlagte skriv, og statsråden som øverste ansvarlig for myndighetsutøvelsen på feltet, merker seg sikkert den klare oppfatning de ansatte på mottaket har på dette punktet.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: I begrunnelsen er det sitert fra side 17 i Ot.prp. nr. 28 (2002-2003) Om lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere (introduksjonsloven). Den overordnede målsettingen med denne loven er at nyankomne innvandrere i Norge skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser, uavhengig av bakgrunn. På side 47 i samme odelstingsproposisjon fremgår det at asylsøkere og personer med avslag på asylsøknaden som ikke kan returneres faller utenfor personkretsen som introduksjonsloven gjelder for. Statistikken viser at de fleste som søker asyl i Norge ikke skal integreres her, men forventes å returnere til sine hjemland etter avslag på asylsøknaden. Introduksjonsloven retter seg altså ikke inn mot ansatte i mottak, og asylsøknader behandles, som representanten sikkert er kjent med, etter utlendingsloven. Introduksjonsloven kommer først til anvendelse når en person har fått innvilget oppholdstillatelse i henhold til utlendingsloven.
Spørsmålet fra representanten gjelder hvordan lokalt ansatte, dvs. mottaksansatte, kan få mulighet til å ha innflytelse på asylsaksbehandlingen, og om Stor-Elvdal mottak kan få status som forsøksmottak i så måte. Stor-Elvdal mottak foreslår i sitt brev å lage et rapporteringssystem i mottakene. Slik jeg har forstått det, tenker de seg at opplysninger om deltakelse i dugnader og fellesaktiviteter på mottaket, tilbakemeldinger fra butikker, ungdomskubber og lignende er av den type informasjon som det skal rapporteres på.
Som nevnt behandles asylsøknader etter utlendingsloven. Det er om søkeren anses å ha et beskyttelsesbehov som avgjør om han eller hun får oppholdstillatelse i Norge, enten i form av asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Dette er nedfelt i norsk lov og i internasjonale konvensjoner, som vi er forpliktet til å følge. En asylsøknad kan verken styrkes eller svekkes på grunnlag av en persons deltakelse på dugnader eller på tilbakemeldinger fra butikkansatte til mottaksansatte. Dette ville innebære et grovt brudd på rettssikkerheten som asylsøkerne har krav på, og de lover og konvensjoner vi er forpliktet til å følge i asylsaksbehandlingen. Dette har jeg også lagt vekt på i mitt svar til Stor-Elvdal mottak.
Jeg har stor forståelse for at mottaksansatte kan bli frustrert over enkeltpersoner i mottak som utfører kriminelle handlinger og slik skaper negativt fokus i lokalmiljø og presse. Det er allerede rutiner for at mottakene skal melde fra om kriminelle forhold til Utlendingsdirektoratet, som igjen skal prioritere saksbehandlingen for disse. Likevel kan det altså være slik at personer som begår kriminelle handlinger har et beskyttelsesbehov og får innvilget oppholdstillatelse, mens personer som oppfører seg eksemplarisk ikke har et slikt behov og får avslag. Jeg har en klar forventning om at de ansatte i mottakene er klar over at beskyttelsesbehovet er det sentrale i asylsaksbehandlingen, og at det også i fremtiden må fortsette å være slik. På bakgrunn av det jeg her har nevnt, ser jeg det som uaktuelt å ha et forsøksmottak for ordningen som her ble foreslått.
At saksbehandlingen bør være kortest mulig er jeg selvsagt helt enig i, og Regjeringen har iverksatt flere tiltak for å få dette til. Som representanten nok er kjent med, deles søkerne inn i grupper basert på om søknaden antas å være grunnløs, godt begrunnet eller i behov for en grundigere vurdering. Saksbehandlingstiden skal avspeile hvilken gruppe saken er plassert i. Målsettingen er at Utlendingsdirektoratets saksbehandlingstid for antatt grunnløse søknader i gjennomsnitt ikke skal overskride 2 uker, og senest være behandlet innen 4 uker. Saker som behandles i henhold til Dublin-konvensjonen er unntatt fra dette. Tid til registrering hos politiet og klagesaksbehandling i Utledningsnemnda vil komme i tillegg. Jeg er generelt åpen for å vurdere tiltak som kan gjøre saksbehandlingen raskere, men dette må ikke gå på bekostning av rettssikkerheten, noe dette forslaget ville gjort.