Skriftlig spørsmål fra Audun Lysbakken (SV) til sosialministeren

Dokument nr. 15:566 (2002-2003)
Innlevert: 16.05.2003
Sendt: 19.05.2003
Rette vedkommende: Barne- og familieministeren
Besvart: 23.05.2003 av barne- og familieminister Laila Dåvøy

Audun Lysbakken (SV)

Spørsmål

Audun Lysbakken (SV): Hva vil statsråden gjøre for å sørge for at Gjeldsoffer-Alliansen sikres midler til videre drift?

Begrunnelse

Gjeldsoffer-Alliansen gjør et svært viktig arbeid for norske gjeldsofre. Det er et av få steder mennesker som havner i gjeldsproblemer kan gå for å få effektiv og grundig informasjon og hjelp. Alliansen er også den eneste form for organisert representasjon denne gruppen har, en gruppe som ofte er i en situasjon hvor de er ute av stand til å handle politisk for å kreve forbedringer i sine kår. Det offentlige har satt inn ressurser for å gi økonomisk rådgivning på kommunalt nivå. Dessverre viser det seg for ofte at kapasiteten her er for lav eller at tilbudet er utilstrekkelig. Det er derfor et klart behov for en egenorganisering av gjeldsofre, så de som andre i samfunnet kan arbeide aktivt for egne interesser.
Gjeldsoffer-Alliansen opplever ofte at offentlige etater som sosialkontor og namsmenn sender personer med gjeldsproblemer videre til dem. Gjeldsoffer-Alliansen bistår ofte skyldnere med den forhandling "etter evne" som loven pålegger dem. Disse viktige funksjonene står nå i fare fordi alliansen har sprengt kapasitet og svært dårlig økonomi.
De siste årene har Gjeldsoffer-Alliansen mottatt 80 000 kr i grunnstøtte fra Oslo kommune, men fikk i fjor melding fra kommunen om at det er usikkert om denne støtten vil bli videreført. Ifølge organisasjonen selv står driften i fare om den ikke mottar noen form for offentlig støtte. I en situasjon hvor arbeidsledigheten og oppbyggingen av gjeld i husholdningene øker faretruende ville dette være et alvorlig tap.

Laila Dåvøy (KrF)

Svar

Laila Dåvøy: I samråd med sosialministeren besvares spørsmålet av barne- og familieministeren som ansvarlig statsråd.
Gjeldsproblemene blant private hushold representerer et omfattende samfunnsproblem, og Gjeldsoffer-Alliansen gjør et betydningsfullt arbeid på dette området. Organisasjonen er viktig ved at den er en felles representasjon for gjeldsrammede, og således kan fungere som talerør for denne gruppen. Den har bl.a. vært en sentral høringsinstans under arbeidet med gjeldsordningsloven.
Gjeldsoffer-Alliansens drift er etter det jeg forstår, delvis basert på støtte fra Oslo kommune, delvis på frivillig innsats. Mitt departement har tidvis gitt organisasjonen noe praktisk støtte i form av IT-verktøy, fri deltakelse på kurs og liknende. Det har ikke vært gitt økonomisk støtte til drift fra departementet.
Den offentlige innsatsen mot gjeldsproblemene er i all hovedsak konsentrert om å få gjeldsordningslovens system til å virke best mulig, og å sikre at alle kommunene yter et tilbud om økonomisk rådgivning til personer med gjeldsproblemer. Målet er at det skal finnes et tilbud om råd og veiledning overfor gjeldsrammede hushold i alle kommuner. Det er satt av statlige ressurser for å nå dette målet, bl.a. er det opprettet fire stillinger ved fylkesmannsembetene som arbeider med å utvikle kompetansen på kommunalt nivå. Vårt inntrykk er at de fleste kommuner nå har et tilfredsstillende tilbud på området.
Selv om frivillige organisasjoner som Gjeldsoffer-Alliansen kan spille en viktig rolle som talerør for grupper som sliter med gjeldsproblemer, er jeg av den oppfatning at de statlige ressursene som brukes på området fortsatt bør reserveres arbeidet med å styrke tilbudet i kommunene. Råd og veiledning overfor gjeldsrammede er en lovpålagt oppgave etter sosialtjenesteloven. Slik jeg ser det, er det bare innsats på kommunalt nivå som kan sikre et bredt og tilgjengelig tilbud til hele landets befolkning.
Når dette er sagt, vil jeg fortsatt legge opp til et samarbeid med Gjeldsoffer-Alliansen, og bruke deres kompetanse og kunnskaper når det er relevant for å styrke arbeidet for å bekjempe gjeldsproblemene.