Sigrun Eng (A): Det er en kjensgjerning at det hersker stor usikkerhet blant myndighetsorganer og brukere med flere om gjeldende regelverk for førerkort på mopedbil.
Vil Samferdselsdepartementet ta de nødvendige initiativ for å få ryddet opp i den aktuelle situasjonen og bidra til at det blant annet blir laget et felles informasjonsopplegg til de aktuelle mottakergrupper, og vil departementet vurdere å utsette iverksettelse av opplæringsforskriftene inntil det er ordnet med tilfredsstillende opplæringstilbud?
Begrunnelse
Våren 2001 besluttet Samferdselsdepartementet at det med virkning fra 1. januar 2003 skulle innføres krav om eget førerkort for mopedbil. Dette innebar at førere av slike biler fra denne dato må kunne dokumentere at de har gjennomgått en obligatorisk teoretisk opplæring og praktiske øvelser, omtrent etter samme mønster som dagens føreropplæring. Den obligatoriske opplæringen skulle avsluttes med teoriprøve hos Statens vegvesen. Aldersgrensen ble satt til 18 år og helsekravene ble som for førerkort for bil.
Den 9. april 2002 vedtok samme departement nye regler om opplæring, førerprøve og kjøring av tre- og firehjuls moped. Nye krav til helse og alder som også var varslet fra 1. januar 2003, ble gjort gjeldende med umiddelbar virkning.
Det har siden innføringen av ordningen hersket stor usikkerhet både hos utøvende myndigheter, politiet, bransjen, trafikkskolene, mopedbileierne og organisasjoner om hva som egentlig gjelder av regler. Dette fordi deler av regelverket ble gjennomført med umiddelbar virkning samtidig som den informasjon som ble gitt var mangelfull og i liten grad nådde fram til daværende og kommende brukere.
Dette er forhold som blant annet er blitt tatt opp av Autoriserte Trafikkskolers Landsforbund og Trafikkforum, Norges Handikapforbund, Trygg Trafikk, samt bransjen selv.
Det er dokumentert tilfeller der politiet har stoppet brukere av mopedbil og nektet de å kjøre videre på grunn av manglende kjennskap til regelverket.
Nåværende eiere av mopedbiler er blitt bedt om å kjøre lange avstander, blant annet Bergen-Stavanger, for å få avlagt førerprøve.
Muligheten til å få den vedtatte opplæring eksisterer mange steder fortsatt ikke og det er mange steder heller ikke lett å få tilgang til slik opplæring. Trafikkskolene har ikke vist særlig interesse for denne førergruppen på grunn av den betydelige forvirring som fortsatt eksisterer, og at det er lite marked for kjøreskolene.
Det er i tillegg en kjensgjerning at flere lokale forhandlere på grunn av de usikre forhold har gått konkurs, og salgs- og verkstedstilbud er av samme grunn blitt vesentlig dårligere for mange av dagens eiere.
Da dette gjelder biler med maks fart 45 km og som har liten/ubetydelig ulykkesstatistikk, virker det svært urimelig dersom Norge innfører krav langt strengere enn i våre naboland, Finland og Sverige.
Dette er i sum en meget alvorlig utvikling som det snarest mulig bør ryddes opp i. Den beste løsningen ville klart være at Samferdselsdepartementet bidrar til at Statens vegvesen, trafikkskolene, Norges Handikapforbund, Trygg Trafikk og bransjen går sammen om et snarlig felles informasjonsopplegg med fokus på de tingene det er størst usikkerhet om. Et alternativ som kan vurderes slik forholdene har blitt, er at innføring av opplæringsforskriftene blir utsatt inntil det er ordnet med tilfredsstillende opplæringstilbud. I så fall bør det etableres en mer smidig overgangsordning enn den som ble etablert.