Svar
Laila Dåvøy: Representanten Ulf Erik Knudsen viser i sin begrunnelse til at Stortinget i møtet 14. mai 2003 ble orientert om at en justering av satsene på bakgrunn av det nye standardbudsjettet til Statens institutt for forbruksforskning (SIFO), ville medføre en moderat endring av bidragene sammenlignet med de foreliggende satsene.
Etter det nye regelverket skal det ved offentlig fastsettelse av bidrag tas utgangspunkt i hva det koster å forsørge et barn. Dette benevnes som underholdskostnaden. I underholdskostnaden inngår forbruksutgifter, boutgifter og eventuelle utgifter til barnetilsyn, fratrukket ordinær barnetrygd. SIFOs standardbudsjett benyttes ved fastsettelsen av forbruksutgiftene. SIFOs standardbudsjett omfatter de viktigste forbruksområdene, og er ment å gi uttrykk for et nøkternt og rimelig forbruksnivå. SIFO har nylig utarbeidet et nytt standardbudsjett på bakgrunn av et nytt produktutvalg. På det tidspunktet jeg var i møte med komiteen i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8-forslaget fra SV, holdt SIFO på å sluttføre arbeidet med det nye budsjettet. Budsjettet var ikke offentliggjort, men departementet hadde fått opplysninger om at omleggingen av budsjettet ville få betydning for kostnadsnivået. Det ble anslått til en økning på mellom 15 pst. til 20 pst. i forbruksutgiftene. Dette ble ansett som en moderat økning, og det var på dette grunnlaget komiteen ble orientert om effekten av satsendringene.
Departementet hadde møte med SIFO den 13. mai 2003 der det ble redegjort for det nye budsjettet. Den 14. mai 2003 fikk departementet oversendt underliggende tall til budsjettet, der det nærmere innholdet av de forskjellige kategorier varer og produkter som inngår i forbruksutgiftene, fremgår. Varer som nå inngår i standardpakken i motsetning til tidligere, er blant annet mobiltelefon, PC, videospiller og videofilmer. Dette er forbruksvarer som i særlig grad benyttes av barn og unge, og utgiftene er således nært knyttet til det å ha barn. Underholdskostnaden er ment å gi uttrykk for hva det koster å ha barn i de forskjellige aldersgruppene, og departementet fant det derfor ikke riktig å ikke ta hensyn til disse utgiftene. For å tydeliggjøre dette, ble posten "Telefon og mediebruk" under de husholdsspesifikke utgiftene spesifisert ytterligere med en egen undergruppe kalt "PC, video mv.", og sjablonen for forbruksutgifter er oppjustert i henhold til dette. Jeg er oppmerksom på at satsendringen kan medføre at endringen i bidraget i enkelte tilfeller vil være stor sammenlignet med bidrag beregnet etter satsene før justeringen. Dette gjelder særlig i de tilfellene der terskelvirkningen av overgangen fra en sjettedel til en annen slår til, og der det er tale om store barn og lite samvær.
Representanten Ulf Erik Knudsen anfører at satsendringene bør gi et større utslag på samværsfradragene, da det ikke er slik at bruk av mobiltelefon, PC og elektroniske spill kun foretas i det hjem der bidragsmottakeren bor, men også hos den som betaler bidrag når barnet er der. Forbruksutgiftene er delt inn i individspesifikke utgifter, husholdsspesifikke utgifter og transportutgifter. De nye satsendingene har betydning for de individspesifikke utgiftene og de husholdsspesifikke utgiftene. Samværsutgiftene er beregnet på bakgrunn av de individspesifikke utgiftene og transportutgiftene. Når det gjelder utgifter til mobiltelefon, inngår disse i kategorien "Lek og fritid" under de individspesifikke utgiftene, og er således med i de utgiftene som legges til grunn ved beregningen av samværsfradraget. Når det gjelder utgiftene som inngår i kategorien "PC, video mv." under de husholdsspesifikke utgiftene, ser jeg at den bidragspliktige også kan ha slike utgifter, særlig der det er samvær av et visst omfang. Jeg mener imidlertid at disse utgiftene må behandles på samme måte som andre husholdsspesifikke utgifter og bokostnader slik dette er omtalt i Ot.prp. nr. 43 (2000-2001), og som Stortinget sluttet seg til. Det ble i den forbindelse pekt på at det blant annet vil være vanskelig å trekke grensen for når de ekstra utgiftene eventuelt vil inntre, og at et slikt fradrag vil kunne gå på bekostning av barnets underhold hos bostedsforelderen dersom denne har dårlig råd. Det antas videre at mange bidragspliktige, uavhengig av samværsomfanget, vil kunne tilpasse seg samværssituasjonen uten andre utgifter av betydning enn de som allerede ligger inne i samværsfradraget.
Jeg vil igjen minne om at barnebidrag er et privatrettslig anliggende, og at partene kan avtale å betale bidrag uten at det offentlige blir involvert. Et av formålene med det nye bidragsregelverket er nettopp å legge forholdene til rette for inngåelser av private avtaler som ofte vil være bedre tilpasset den enkelte families situasjon enn det et offentlig regelverk har mulighet til å klare. Partene vil også kunne avtale bidraget med sjablonene som utgangspunkt dersom de ønsker det, og de kan justere sjablonene etter familiens individuelle behov.