Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:729 (2002-2003) Innlevert: 26.06.2003 Sendt: 27.06.2003 Besvart: 04.07.2003 av helseminister Dagfinn Høybråten
Ågot Valle (SV): Kommuner melder fra om at de må ta seg av mer kompliserte sykdomstilfeller som følge av tidlig utskriving fra sjukehusa. Utviklingen er forsterket etter helsereformen. Sjukeheimer får f.eks. ekstra personellkostnader og større egenandeler som følge av at pasienter, som tidligere ble behandlet over noe lengre tid på sjukehus, må følges til poliklinisk behandling. Vil statsråden sørge for at konsekvensene av større produktivitet i helseforetakene, for kommunene og deres omsorgstjenester, blir utredet?
Dagfinn Høybråten: Den medisinske behandlingen er i en rivende utvikling. Dette innebærer at det stadig skjer en forskyvning og overføring av oppgaver mellom behandlingsnivåene i helsetjenesten. En konsekvens av dette er at tilstander som tidligere ble behandlet ved innleggelse i sykehus nå kan håndteres som dagkirurgi, eller poliklinisk. Den teknologiske utviklingen fører også til at pasienter som tidligere hadde lange opphold i sykehus, for eksempel etter operasjoner, nå kan skrives ut raskere. Dette gjøres fordi inngrepene er mindre invalidiserende enn de har vært før, og er således til beste for pasientene. Den medisinske utviklingen fører således til et behov for endringer i alle ledd i behandlingskjeden, også de kommunale tjenestene. Så lenge det er til pasientens beste er det ikke noe galt i at pasienter, som tidligere ble behandlet over lengre tid i sykehusene, nå følges til poliklinisk behandling. Eldre pleiepasienter kan også få en forverring i sin helsetilstand som følge av lange opphold i sykehusavdelinger der man i liten grad har anledning til å ivareta egne daglige gjøremål.Jeg er samtidig klar over at det kan være en belastning for de kommunale tjenestene at enkelte pasienter med et betydelig pleie- og omsorgsbehov skrives ut fra sykehuset. Dette er pasienter som er avhengige av hjelp, enten fra pårørende eller fra pleie- og omsorgtjenestene. Jeg kan imidlertid ikke se det som rimelig at omsorgstjenester som med fordel kan gis i pasientens hjem eller sykehjem, skal føre til at pasienten overnatter i sykehus. Dette er lite hensiktsmessig medisinsk, men først og fremst lite egnet av hensyn til pasienten selv. Jeg har tidligere uttrykt, også i debatter i Stortinget, at en av våre store utfordringer er å knytte primær- og spesialisthelsetjenesten sammen på en bedre måte, og å etablere gode løsninger for de pasientene som trenger tilbud i grenselandet mellom tjenestenivåene. Jeg har derfor tatt initiativ til en rekke aktiviteter for å få til et bedre samarbeid. Samhandling mellom 1. og 2. linjetjenesten er nå etablert som et strategisk satsingsområde i de regionale helseforetakene, og det er opprettet en nasjonalt koordinerende gruppe for dette arbeidet. I forbindelse med gjennomgangen av finansieringssystemet for sykehusene ser vi også på hvorledes vi kan stimulere til bedre samarbeid og samhandling. Det er under utvikling en rekke interessante tiltak flere steder i landet, innrettet på pasienter som er i en gråsone mellom 1. og 2. linjetjenesten. I Trondheim er det eksempelvis etablert samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten om drift av tre sykehjemsposter innrettet på denne pasientgruppen. Ved Persaunet sykehjem er det etablert en transittavdeling for pasienter som trenger nærmere utredning av tjenestebehov. Ved Søbstad sykehjem sluttbehandles pasienter med indremedisinske tilstander, og ved Havstein sykehjem er det etablert hospitstjeneste. Disse tilbudene samfinansieres av Trondheim kommune og St. Olavs Hospital. Lignende tiltak er satt i gang også andre steder, og det legges opp til å oppsummere erfaringene fra disse tilbudene med tanke på å kunne bruke dem også i fremtidige tilpasninger andre steder i landet. Jeg synes, som spørsmålsstilleren, at det er all grunn til å følge utviklingen for å avklare om utviklingen innen sykehusene fører til økte, utilsiktede oppgaver for primærhelsetjenesten, inklusive pleie- og omsorgstjenesten. Jeg vil imidlertid samtidig minne om at kortere ventetid og mer skånsom behandling, som er bakgrunnen for at liggetiden kortes ned, fører til at pasienter som tidligere var sengeliggende nå i større grad er selvhjulpne lenger. Dette er også en betydelig lettelse for de kommunale pleie- og omsorgstjenestene. Konsekvensene av den teknologiske utviklingen slår således flere veier.