Inger S. Enger (Sp): I løpet av sommeren har det vært flere saker der Sjøfartsdirektoratet har beordra stans i turisttrafikken med båt på innlandsvassdrag. Begrunnelsen har vært nasjonale og internasjonale sikkerhetsforskrifter som er laga for passasjertransport langs kysten og i åpent hav. Krava som blir stilt synes ikke å stå i forhold til den virksomheten som drives, og viktig næringsvirksomhet blir hindra.
Hvordan vil nærings- og handelsministeren sørge for å få til et mer fleksibelt regelverk?
Begrunnelse
Mange har i løpet av sommeren stilt seg hoderystende til den praksisen Sjøfartsdirektoratet fører når det gjelder å holde tilsyn med sikkerheten for persontransport med båt i innlandet.
Et eksempel er båten "Rondegubben II", som går i turisttrafikk på Rondevatn i Oppland. Midt i sesongen i sommer dukka det opp en inspektør fra Sjøfartsdirektoratet og nekta båten videre drift. Båtføreren hadde det nødvendige sertifikatet, men mangla et spesielt sikkerhetskurs. Båten blei liggende stille, turister følte seg usikre på hva som ville skje og valgte andre turområder.
Etter noen telefoner til direktorat og departement, blei det ordna med dispensasjon og videre drift ut sesongen. Framtida er likevel uviss for drifta av "Rondegubben II". Etter de opplysningene jeg sitter med, har Sjøfartsdirektoratet krevd at nye førere må ha minst 3-4 måneders kurs (dekksoffisersertifikat kl. 5). I tillegg må de ha 60 timers sikkerhetskurs. Det vil si at for å jobbe 2 måneder om sommeren, må en ny båtfører ha 4-5 måneders utdannelse. Båtruta står i fare for å bli lagt ned. Den har vært viktig for å trekke gjester til flere overnattingssteder i Rondane, og også for hvordan turisttrafikken blir kanalisert etter de t-merkede stiene.
Seinere i sommer blei båten "Glitra" som går på Furusjøen i samme område, stansa av Sjøfartsdirektoratets inspektører. Avdelingssjef Per Meek i Sjøfartsdirektoratet uttalte i den forbindelse til Aftenposten 7. august 2003: "Vi håndhever bare et regelverk som Stortinget har bestemt. Det gjelder for alle som frakter passasjerer." Mens skipperen på "Glitra", Bjørn Turmo, uttalte: "Det må da være forskjell på Nordsjøen og Furusjøen."
Snekkeskipperen er inne på noe viktig med sin uttalelse. Det oppstår problemer når regelverket er firkanta og sjablonmessig. Alle krav som blir stilt til passasjertrafikk i omskiftelige og sterkt trafikkerte farvann langs kysten, er ikke nødvendigvis påkrevet i avgrensa fjellvann med liten båttrafikk. Regelverket må kunne tillempes til lokale forhold, slik at ikke hederlige mennesker blir ufrivillige lovbrytere eller næringsvirksomhet blir unødig hindra.
På Telemarkskanalen var det ikke lenger snakk om nasjonalt regelverk, men internasjonalt. For de to skipa blei det stilt krav om IMS sertifisering (International Safety Management) fordi de tok over 100 passasjerer. Det samme regelverket gjelder for Telemarkskanalen som for Atlanterhavet. Driftsselskapet fikk blant annet krav om å etablere eget kontor og flere ansatte på land. Mange av krava virker unødvendige og vil gi en stor merkostnad. Selskapet har imidlertid oppfylt alle krav om sikkerhetskurs og sertifikater for de ansatte.
Tradisjonsrik virksomhet som har vært drevet trygt og forsvarlig i svært mange år, rammes av omfattende byråkratiske krav. Det er alvorlig når det blir for stor kløft mellom regelverket og det folk flest oppfatter som rett og rimelig. Her er det nødvendig å tillempe regelverket til lokale forhold, eller å utarbeide et nytt forenkla regelverk som gjelder for innlandsvassdrag.