Skriftlig spørsmål fra Per Sandberg (FrP) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:5 (2003-2004)
Innlevert: 02.10.2003
Sendt: 03.10.2003
Besvart: 13.10.2003 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Per Sandberg (FrP)

Spørsmål

Per Sandberg (FrP): Norge mottok i 2002 nest flest asylsøkere pr. 1 000 innbygger i EU. Norge har opplevd en dramatisk økning i antall asylsøknader, en økning som ikke finnes i andre sammenlignbare land. Samtidig har Norge en geografisk beliggenhet som ikke burde tilsi at vi skal motta så mange asylsøkere.
Ser statsråden noen sammenheng mellom den innvandringspolitikk som føres i Norge, og kunnskapen om denne i landene vi tradisjonelt mottar asylsøkere fra og antall asylsøkere som kommer til Norge?

Begrunnelse

Illegal innvandring er en nasjonal og internasjonal utfordring. Et stadig mer organisert kriminelt miljø innen ulovlig innvandring gjør at stater må gripe til utvidede grensekontroller og et strengere regelverk. Det har gått en helhetlig trend i Europa om en strengere innvandringspolitikk nettopp for å stoppe tilstrømmingen av både grunnløse asylsøkere og ulovlig innvandring. Denne trenden ble startet med Danmarks ledelse av formannskapet i EU. En suksessfylt dansk innvandringspolitikk hvor antall grunnløse asylsøkere som kommer til landet har falt dramatisk har vært de andre landenes politiske fundament.
Danmark har gjort en rekke innstramminger og satt opp flere nye krav ovenfor nyankomne innvandrere. Det er åpenbart at ryktet om at det er langt vanskeligere å få innvilget opphold i Danmark har spredd seg til de landene hvor det tidligere store antallet grunnløse asylsøkere kom fra. På den andre siden har Danmark ikke gjennomført noen statlig betalte mediekampanjer i de aktuelle landene. Det er altså tydelig at ryktene om en langt strengere dansk innvandringspolitikk har spredd seg via uformelle kanaler, og inn i de kriminelle miljøene som bistår store deler av de grunnløse asylsøkerne med å komme seg til vestlige land.
Regjeringens talsmenn har ikke en entydig linje i hvordan norsk innvandringspolitikk oppfattes i land hvor de grunnløse asylsøkerne kommer fra. En av Regjeringens mest sentrale lederskikkelser, finansminister Per-Kristian Foss, uttalte seg i NRKs valgprogram 2. september i en retning som klart måtte forstås dit hen at Regjeringen ikke anså det slik at det fantes kunnskap om Regjeringens innvandringspolitikk i disse landene.
Vedkommende, som er nestleder i det største regjeringspartiet, valgte endog å vittig avfeie kommentaren om at det i menneskesmuglermiljøer er etablerte oppfattninger av at Norge fører en liberal innvandringspolitikk. I denne forbindelse er det svært nyttig å få klarlagt Regjeringens syn på dette spørsmålet og om kommunal- og regionalministeren vil korrigere finansministerens avfeielser. Særlig med tanke på at kommunal- og regionalministeren har signalisert en videreføring av statsbetalte TV-innslag i ulike østeuropeiske land.
Det er viktig å få avklart om kommunal- og regionalministeren erkjenner at man helt ned på gatenivå i utlandet har kunnskaper om norsk innvandringspolitikk, og hvordan denne politikken står i forhold til den som føres andre skandinaviske land. Videre er det interessant om statsråden anser det som et problem at dette er kunnskap som kriminelle menneskesmuglere benytter seg av for å velge land de skal ha som destinasjon for ulovlige innvandrere.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Det er en rekke faktorer som avgjør hvor mange asylsøkere som forlater sine hjemland og hvor mange som kommer til Norge og andre europeiske land, men vi kan ikke med nøyaktighet si hvilken betydning de ulike faktorene har.

For noen asylsøkere er det altoverskyggende mål å komme seg i trygghet, hvor spiller ikke så stor rolle. Andre har et mer bevisst forhold til hvilket land de søker seg til. De kan ha familie eller venner i et annet land og synes det er mest naturlig å reise dit. Andre søker seg til land hvor meningsfeller har etablert seg, til land med gunstig klima, til land med språk og kultur de forstår, til land med gode utdannings- og arbeidsmuligheter, til land med gode velferdsordninger og til land hvor det er gode utsikter til å få asyl eller opphold på annet grunnlag. I den utstrekning asylsøkere bevisst velger et gitt land å søke asyl i, er det altså grunn til å tro at det er en rekke faktorer som virker inn.

Jeg deler representanten Sandbergs bekymring for de høye ankomsttallene for asylsøkere Norge har opplevd de siste årene, ettersom mange av dem har vist seg å ha dårlig begrunnete søknader. Disse har ikke vært utsatt for alvorlige sikkerhetstrusler i hjemlandet, men har latt seg friste av utsiktene til en bedre framtid i Norge. Regjeringen har selvsagt ikke noe ønske om å endre bildet av Norge som et land det er godt å bo i for folk flest og der det er gode muligheter for å få utdanning og arbeid. Det kan imidlertid ha en tiltrekkende effekt på mange.

En del asylsøkere kan ha kommet til Norge fordi de har hatt urealistiske forestillinger om mulighetene for å få opphold her. Personer og organisasjoner som med vinnings hensikt tilbyr ulovlig reise til Norge, har interesse av å skape slike urealistiske forestillinger. Dette er meget uheldig, både for dem som etter å ha satt seg i gjeld for å komme hit må reise hjem igjen, for det norske samfunn som får unødvendige utgifter med å behandle søknaden og for dem som kommer med et godt asylgrunnlag og får en dårligere behandling enn de ellers ville fått med lange saksbehandlingstider.

Som representanten er kjent med, har Regjeringen gjennomført en informasjonskampanje rettet mot russiske og ukrainske asylsøkere. Journalister fra disse landene ble invitert til Norge og kunne i medieoppslag i hjemlandet melde om mindre rosenrøde forhold enn mange hadde forestilt seg. Ved hjelp av elektroniske medier og utenrikstjenesten har vi også kommet ut med informasjon til andre søkergrupper.

Informasjon er viktig, men ikke tilstrekkelig. I tillegg til å korrigere urealistiske forestillinger om mulighetene for å få opphold ønsker Regjeringen også å endre praksis for å gi et sterkt signal. Rask behandling av antatt grunnløse søknader er meget viktig i denne sammenhengen. Sammen med nevnte informasjonskampanje bidro den raske saksbehandlingen og etterfølgende effektuering av dårlig begrunnede søknader til en klar reduksjon i nye søkere med antatt ubegrunnete søknader. Andelen asylsøkere med en antatt grunnløs søknad er nå under 10 pst. mot ca. 30 pst. for ett år siden. På det meste har andelen med antatt grunnløs søknad vært opp mot 40 pst.

Regjeringen er også innstilt på å gå videre. I år og neste år vil en rekke tiltak bli gjennomført for å redusere ankomstene. Informasjonskampanjer i hjemlandene vil bli videreført, antatt grunnløse søknader vil bli behandlet enda raskere, i løpet av 48 timer, kontantytelsene til asylsøkere i transittfasen vil bli fjernet, asylsøkere med avslag som oversitter utreisefristen, vil miste botilbudet i mottak og arbeidet med tilbaketakelsesavtaler med søkernes hjemland fortsetter. Til slutt vil Regjeringen vurdere å innføre underholdskrav ved familiegjenforening og vurdere praksis overfor de større ankomstgruppene. I den forbindelse kan praksis med å gi oppholdstillatelse på grunn av menneskelige hensyn bli strammet inn.

Effekten av disse tiltakene kan ikke fastslås på forhånd. At de vil bli gjennomført, har imidlertid sammenheng med at Regjeringen mener det er en sammenheng mellom deler av innvandringspolitikken og asylsøkere med dårlig begrunnede søknader som kommer hit. Regjeringen mener at tiltakene vil sende et sterkt signal til personer uten beskyttelsesbehov og til menneskesmuglere om at det ikke er lettere å få opphold ved å søke asyl i Norge enn i de fleste andre land i vår del av verden og om at det ikke er økonomisk lønnsomt å fremme en dårlig begrunnet søknad i Norge. Tiltakene er målrettete og ikke rettet mot dem som med god grunn søker seg til Norge. Regjeringen ønsker fremdeles at Norge skal gi asyl til personer med sterkt behov for internasjonal beskyttelse og Regjeringen ønsker at utlendinger med kompetanse som er etterspurt i Norge, skal finne det attraktivt å komme til Norge.