Skriftlig spørsmål fra Knut Storberget (A) til arbeids- og administrasjonsministeren

Dokument nr. 15:13 (2003-2004)
Innlevert: 06.10.2003
Sendt: 06.10.2003
Besvart: 20.10.2003 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Norman

Knut Storberget (A)

Spørsmål

Knut Storberget (A): Vil statsråden bidra til at disse ni omtalte tidligere aktivt arbeidende i NSB får beholde sin rettmessige særaldersgrense?

Begrunnelse

I sak 200002057-7/EGA nekter Arbeids- og administrasjonsdepartementet å omgjøre vedtak om særaldersgrenser som berører ni tidligere NSB ansatte i Hamar-distriktet. Disse er for tiden på ventelønn og har etter deres og undertegnedes oppfatning ikke fraskrevet seg sin særaldersgrense. For andre i lignende situasjon er det foretatt omgjøring slik at disse nå står igjen. De har etter undertegnedes oppfatning et klart rettskrav på sin særaldersgrense, og det må derfor bero på en feilaktig saksbehandling når departementet legger til grunn noe annet.
Jeg kan vanskelig se at en omgjøring for disse betyr nevneverdig for staten, og at en smidig og ubyråkratisk tilnærming burde tilsi omgjøring for disse.
Hva angår disse få menneskenes rett til særaldersgrense vises til departementets eget brev til NSB, datert 29. juni 2000 (deres ref: 00/2057 D EG). Aldersgrensen for disse har i alle år vært 65/62 år, og det må bero på en feil at departementet ikke innrømmer dette. De bestrider at de hadde 70 års aldersgrense når de startet på ventelønn. Denne feilaktige pensjonsklassifiseringen bekreftes også i brev til departementet fra NSB DA, datert 12. november 2002. Det heter her at det er urimelig overfor disse at de tas særaldersgrensen, og at "det hele har sin bakgrunn i en forglemmelse av partene i tariffoppgjøret".
Det bekreftes videre at de er "uforskyldt et offer for en saksbehandlingsfeil fra vår side". En slik saksbehandlingsfeil gir disse et rettskrav på sin særaldersgrense, og ikke minst departementet fyldesgjørende tungtveiende grunner til omgjøring av et i realiteten feilaktig forvaltningsvedtak. De bør derfor skånes for en rettslig prosess for å få sine rettigheter oppfylt.
Jeg formoder at en regjering som aktivt arbeider for en ubyråkratisk og smidig offentlig sektor, bidrar til opprydding!

Victor D. Norman (H)

Svar

Victor D. Norman: Som det er allment kjent, har mange grupper i NSB hatt en lavere aldersgrense enn den alminnelige på 70 år. Tidligere var slike særaldersgrenser knyttet til bestemte stillingstitler som gjaldt før innføringen av lønnsplansystemet i staten. Departementet foreslo i St.prp. nr. 38 (1994-95) en omlegging av dette, ved at alle tidligere vedtak om særaldersgrenser skulle oppheves. Samtidig ble det foreslått at Stortinget fattet nye vedtak om aldersgrenser, som ville knytte aldersgrensene direkte til stillingskodene i statens lønnsregulativ. Dette ville føre til at aldersgrensene dermed ble klart definert og ville lette Statens pensjonskasses arbeid med innføringen av et system med automatisk beregning av pensjon. Man tok ikke i proposisjonen standpunkt til om det fremdeles var behov for så mange særaldersgrenser som var gjeldende på dette tidspunktet.
Ved behandlingen av saken i Stortinget 14. desember 1995, jf. Innst. S. nr. 77 (1995-96), sluttet Stortinget seg til departementets forslag, som ble gitt virkning fra 1. januar 1996. En virkning av vedtaket er at dersom det opprettes nye stillingskoder på statens lønnsregulativ, vil disse få den alminnelige aldersgrense 70 år, i samsvar med Lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn mfl. av 21. desember 1956 nr. 1 § 2 første ledd.
Kort tid etter vedtaket (i februar 1996) sendte departementet ut en personalmelding til alle statlige virksomheter, inkludert NSB, som orienterte om Stortingets vedtak. Meldingen var vedlagt en trykket oversikt over aldersgrensene i staten og aldersgrensene for øvrige medlemmer i Statens pensjonskasse. I forordet ble bl.a. sagt: "Nyopprettede stillingskoder vil automatisk få den alminnelige aldersgrense 70 år, dersom det ikke treffes vedtak om særaldersgrenser av Stortinget eller av Administrasjonsdepartementet."
I forbindelse med justeringsoppgjøret i 1998 ble det opprettet flere stillingskoder på lønnsplanen for NSB. Mange ansatte i NSB som tidligere var innplassert i stillingskoder med særaldersgrenser, ble overført til de nye kodene. NSB tok ikke opp med departementet et eventuelt behov for særaldersgrenser for de nye kodene, som da automatisk fikk 70 års aldersgrense, i samsvar med aldersgrenseloven.
Først i brev av 6. juni 2000 ba NSB om at stillingskodene ble gitt særaldersgrense 65 år. Etter å ha vurdert behovet for særaldersgrenser og departementets begrensede vedtaksmyndighet i slike saker, jf. aldersgrenseloven § 2 tredje ledd, fant departementet å kunne fatte vedtak om særaldersgrense 65 år for bestemte stillingskoder. Vedtaket ble gitt i brev av 29. juni 2000, med virkning fra 1. juli 2000. Årsaken til at vedtaket ble gitt denne virkningsdato, er at i slike saker kan arbeidstakere ha fratrådt tjenesten med rett til uførepensjon, avtalefestet pensjon (AFP) eller ventelønn mens aldersgrense 70 år var gjeldende. Av denne årsak blir slike vedtak konsekvent ikke gitt med tilbakevirkende kraft. Departementet har hatt flere liknende saker til behandling og har en fast praksis i slike saker.
I den aktuelle sak har departementet grundig vurdert om vedtaket skulle gis virkning fra et tidligere tidspunkt, etter oppfordring fra NSB. Dette ble avslått i brev av 2. januar 2003, med den begrunnelse som fremgår ovenfor.
I de fleste tilfellene vil arbeidstakere i hovedsak komme økonomisk likt ut enten man får pensjon eller ventelønn. Ventelønnsmottakere vil imidlertid ha plikt til å stå tilmeldt Aetat som reelle arbeidssøkere, noe som trolig enkelte kan mislike, men som er i tråd med det inkluderende arbeidsliv som Regjeringen ønsker. Generelt gjelder også at dagens ordning med særaldersgrenser nok først og fremst er historisk betinget og det er ønskelig å heve fratredelsesalderen i samfunnet. Jeg gjør spesielt oppmerksom på at en aldersgrense ikke er noe som man "tjener opp rett til", eller har et "rettskrav" på. En stillings aldersgrense vil fremgå av den stillingskode man er knyttet til, og kan endres av Stortinget eller departementet innenfor de grenser aldersgrenseloven trekker opp.
Imidlertid ser jeg at de ni tidligere arbeidstakere som er blitt spesielt berørt av departementets vedtak, kommer dårlig ut i dette tilfellet. Av den grunn vil jeg sørge for at disse får endret den aldersgrense som gjaldt ved deres fratreden fra 70 til 65 år, med tilbakevirkende kraft.