Skriftlig spørsmål fra Inger S. Enger (Sp) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:35 (2003-2004)
Innlevert: 09.10.2003
Sendt: 10.10.2003
Besvart: 15.10.2003 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Inger S. Enger (Sp)

Spørsmål

Inger S. Enger (Sp): I en konkret sak i Oppland blir et indisk/tsjetsjensk par med to barn som er etablert med bolig og arbeid, pålagt å reise fra landet mens de søker om arbeidstillatelse. Det vil føre til at far og mor må reise til hvert sitt land, og familien splittes.
Mener kommunalministeren at en slik praksis kan forsvares ut fra at Norge har ratifisert FNs barnekonvensjon, der det blir fastslått at ved alle handlinger som vedrører barn, skal det først og fremst tas hensyn til hva som gagner barnet best?

Begrunnelse

FNs barnekonvensjon blei ratifisert av Norge i 1991, mens lovendringene blei behandla av Stortinget i mai 2003. Flere av artiklene i barnekonvensjonen tar for seg behovet for å verne om familien av hensyn til barna.
Artikkel 3 første og annet ledd har slik ordlyd:

"1. Ved alle handlinger som vedrører barn og som foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal det først og fremst tas hensyn til hva som gagner barnet best.
2. Partene påtar seg å sikre barnet det vern og den omsorg som er nødvendig for hans eller hennes trivsel, idet hensyn tas til rettighetene og forpliktelsene til hans eller hennes foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som ifølge loven er ansvarlig for han eller henne, og skal treffe alle nødvendige lovgivingsmessige og administrative tiltak for dette formål."

Artikkel 7 understreker barnets rett til å kjenne og få omsorg fra sine foreldre. Artikkel 9 sier at barn ikke skal bli skilt fra sine foreldre mot deres vilje. Artikkel 10 omhandler familiegjenforening og sier at slike saker skal behandles på en positiv, rask og human måte.
Undertegnede har vanskelig for å se at det kan være tatt hensyn til Norges forpliktelser i forhold til barnekonvensjonen i saken som vil bli kort skissert nedenfor.
Far i familien er indisk statsborger. Han oppholdt seg ulovlig i Russland fra 1992 til 2001. Der traff han sin tsjetsjenske kone, som han gifta seg med i et sikhtempel i Moskva i 1994. De har tre barn sammen, hvorav det ene barnet oppholder seg hos fars familie i India, og de to yngste bor sammen med foreldrene. Familien kom til Norge i 2001. Det er gitt avslag på søknad om asyl. Også anken er avslått. Far i familien søkte da om arbeidstillatelse. Men ifølge hovedregelen i utlendingsforskriftene må han og familien ut av Norge mens denne saken blir behandla.
Far er indisk sikh, mens mor er tsjetsjensk muslim. De gifta seg i et tempel for sikher, men har ingen papirer på at de er ektepar og som kan gi familiegjenforening i India eller Russland. Far har ikke oppholdstillatelse i Russland, og kan ikke flytte dit. Den indiske ambassaden har gjort det klart at han ikke får ta med kona og barna til hjemlandet. Mor har ikke lenger noen familie i Russland. Utlendingsnemnda har to ganger avvist muligheten for at familien kan få være i Norge til søknaden om arbeidstillatelse er behandla.
Siden mars 2002 har far arbeidet i et kålrotpakkeri på en gård på Toten. Familien leier hus på gården og ett barn går i barnehage. Arbeidsgiveren er svært fornøyd med arbeidstakeren, og har fra første stund gjort det han har kunnet for at familien skal kunne fortsette å bo og arbeide på gården.
Undertegnede finner det underlig at det ikke er blitt vurdert å gi oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i denne saken. Vedtaket om at ikke familien en gang skal kunne oppholde seg i landet mens søknaden om arbeidstillatelse behandles, virker firkanta og meningsløs. Det later til at det menneskelige aspektet blir glemt, og at det mangler en individuell vurdering. Foreldrene får ytterligere problemer med sammen å kunne ta seg av barna sine.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Innledningsvis ønsker jeg å presisere at etter utlendingsloven kan som hovedregel verken jeg eller andre i Regjeringen instruere Utlendingsdirektoratet eller Utlendingsnemnda om lovtolking, skjønnsutøvelsen eller avgjørelsen av enkeltsaker. Dette innebærer at jeg ikke kan be Utlendingsdirektoratet eller Utlendingsnemnda om at saken gis en spesiell behandling, eller instruere om et bestemt resultat i saken som representanten viser til.

I henhold til utlendingsloven § 4 skal "Loven anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke utlendingens stilling". Dette innebærer at utlendingsmyndighetene i en årrekke har anvendt utlendingsloven i samsvar med blant annet forpliktelsene som følger av FNs barnekonvensjon.

Jeg er sikker på at Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda i denne saken har vurdert forholdet til FNs barnekonvensjon, både ved behandlingen av søknaden om asyl og ved behandlingen av søknaden om arbeidstillatelse.