Skriftlig spørsmål fra Marit Arnstad (Sp) til arbeids- og administrasjonsministeren

Dokument nr. 15:76 (2003-2004)
Innlevert: 24.10.2003
Sendt: 27.10.2003
Besvart: 04.11.2003 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Norman

Marit Arnstad (Sp)

Spørsmål

Marit Arnstad (Sp): En lønnsmottaker som også driver næringsvirksomhet, kan på grunn av regelverkets utforming miste retten til dagpenger selv om hun/han har hatt det klart vesentligste av inntektene til eget og familiens livsopphold fra lønnet arbeid.
Mener arbeids- og administrasjonsministeren det er riktig at arbeidstakere som også er selvstendig næringsdrivende ikke skal ha lik rett til dagpenger ved arbeidsledighet, og vil statsråden ta initiativ til å endre dette regelverket?

Begrunnelse

Mange selvstendig næringsdrivende, for eksempel bønder, er også vanlig arbeidstakere ved siden av. I dag vil slik næringsvirksomhet kunne påvirke retten til dagpenger på en slik måte at denne mistes dersom en blir permittert eller mister arbeidet selv om en har sin hovedinntektskilde fra lønnet arbeid.
For å få dagpenger stilles det krav om tap av både arbeidsinntekt og arbeidstid. Dette kravet innebærer for noen at næringsvirksomheten ødelegger muligheten til å kunne kreve dagpenger. Den trygdedes totale beskjeftigelse innen inntektsgivende arbeid må reduseres med 40 pst. i forhold til den normale arbeidstid vedkommende hadde før hun eller han ble arbeidsledig. Dette omfatter også innsatsen innen selvstendig næringsvirksomhet. Det spiller i denne sammenheng ingen rolle om vedkommende egentlig har levd av inntekten fra lønnsarbeidet, og om hun i det hele tatt kan leve av inntekten fra næringsvirksomheten, dvs. om denne gir særlig overskudd. Så lenge beskjeftigelsen utgjør mer enn 60 pst. av vanlig arbeidstid oppnås ikke rett til dagpenger. Det skal for eksempel svært lite til før arbeidet på et gårdsbruk utgjør 0,6 årsverk. At virksomheten ikke kaster særlige inntekter av seg spiller ingen rolle fordi kravene til tap av arbeidstid og tap av inntekt begge må være oppfylt for rett til dagpenger.
En lønnsmottager som også driver næringsvirksomhet kan derfor miste retten til dagpenger selv om hun eller han helt åpenbart har hatt det klart vesentligste av inntektene til sitt eget og familiens livsopphold fra lønnet arbeid. Dette er dypt urettferdig, og Senterpartiet mener arbeids- og administrasjonsministeren må rydde opp i dette. Konsekvensen av regelverket kan være at selvstendig næringsdrivende må legge ned en næringsvirksomhet som ikke gir særlig overskudd dersom en egentlig lever av lønnet arbeid og ønsker dagpenger ved arbeidsløshet.

Victor D. Norman (H)

Svar

Victor D. Norman: Etter folketrygdloven § 4-3 er det et vilkår for rett til dagpenger at arbeidstiden er redusert med minst 50 pst. i forhold til forutgående arbeidstid. Faktisk arbeidet tid som selvstendig tas også med ved beregningen av vedkommendes vanlige arbeidstid. Etter gjeldende praksis settes vanlig arbeidstid aldri høyere enn 40 timer pr. uke.

Fastsetting av vanlig arbeidstid har først og fremst betydning for rett til dagpenger til delvis ledige, ettersom dagpengene til delvis ledige graderes ut ifra medlemmets vanlige arbeidstid. Jeg er kjent med at noen selvstendig næringsdrivende, som for eksempel bønder, også er arbeidstakere ved siden av sin næringsvirksomhet. Noen av disse kan ha en samlet arbeidstid som overstiger 40 timer pr. uke. Vanlig arbeidstid vil for disse bli satt lavere enn det deres reelle arbeidstid forut for ledigheten har vært. Utgjør næringsvirksomheten mer enn 50 pst. av fastsatt vanlige arbeidstid, vil retten til dagpenger falle bort selv om næringsarbeidet ikke utgjør mer enn 50 pst. av deres reelle forutgående arbeidstid.

Bakgrunnen for at vanlig arbeidstid aldri settes høyere enn 40 timer pr. uke er bestemmelsene i arbeidsmiljøloven om at alminnelige arbeidstid som hovedregel ikke skal overstige 40 timer i uken. Andre hensyn som spiller inn ved fastsettelsen av vanlig arbeidstid er stønadsmottakers plikt til å skaffe seg inntekt ved selvstendig næringsvirksomhet, jf. folketrygdloven § 4-5 første ledd bokstav d.

Loven gir få retningslinjer for hvordan man beregner vanlig arbeidstid, ut over at det er medlemmets arbeidstid forut for arbeidstidsreduksjonen som skal legges til grunn. Folketrygdloven § 4-3 andre ledd har i dag ingen hjemmel for å gi forskrifter om beregning av vanlig arbeidstid. Departementet har derfor hatt på høring et forslag om at det tas inn en slik forskriftshjemmel i folketrygdloven § 4-3 slik at beregningen av vanlig arbeidstid skal kunne reguleres i forskrift.

Blir en slik forskriftshjemmel er vedtatt, vil det bli utarbeidet ny forskrift om fastsetting av vanlig arbeidstid. Ved utformingen av denne vil både spørsmålet om et medlems aktuelle arbeidslivstilknytning og i den sammenheng hvilken del av denne det er naturlig at trygden skal dekke, være blant de forholdene som vil bli vurdert. Et utkast til ny forskrift om fastsetting av vanlig arbeidstid vil bli sendt på høring på vanlig måte.