Synnøve Konglevoll (A): I en av bedriftene med varig tilrettelagt arbeid i Troms, er det en av de ansatte som pga. sykdommen sin (epilepsi) må bruke drosje til og fra jobb hver dag. For dette betaler hun ca. 200 kr hver dag, som er mer enn det hun tjener i bedriften.
Vil statsråden legge til rette for at også uføre som er for svake til å komme seg på egen hånd til og fra arbeid, kan få et transporttilbud slik at de ikke taper på å delta i tilrettelagt arbeid?
Begrunnelse
Dette spørsmålet gjelder et enkelt tilfelle, men vil nok gjelde noen flere. Den aktuelle bedriften har gått gjennom saken hennes og finner ingen ordninger der hun kan få hjelp til å dekke disse reisene. Følgende er sjekket opp:
- Forsøksordningen arbeids- eller utdanningsreiser for funksjonshemmede. Hun kan ikke få støtte fra denne ordningen, fordi den ikke omfatter uføretrygdede.
- Fylkeskommunen som administrerer TT-reiser. Hun har fått årets sats på 2 500 kr. Denne ordningen er ment til fritidsreiser og ikke beregnet på arbeidsreiser, og hun bruker opp beløpet i løpet av februar.
- Sosialkontoret har ikke mulighet for å gi støtte til reiser.
- Trygdekontoret utbetaler maks uføretrygd og maks grunn- og hjelpestønad, og dekker ikke disse utgiftene.
- Hun har søkt ligningskontoret om å få noe til fradrag som ekstraordinære utgifter, men det ser ut til at hun kun kan få fradrag for kilometer, og vil dermed ikke komme over beløpsgrensen for dette.
- Med en lønn i dag på 1 800 kr pr. måned, og drosjeutgifter på 4 000 kr, taper hun hver måned 2 200 kr, noe som er et stort beløp for en uføretrygdet kvinne. Likevel velger hun å gjøre det, noe som viser hvor viktig det er for henne å være i arbeid.
Jeg vet ikke hvor mange som i dag er så syke at de ikke kan komme seg til og fra tilrettelagt arbeid på egen hånd, men dette eksempelet viser at dette er en gruppe som faller igjennom i forhold til dagens ordninger. Antakelig er det flere som kunne kommet seg ut i tilrettelagt arbeid om regelverket ble endret, noe som igjen ville vært et viktig bidrag for en bedre livskvalitet for syke og uføre mennesker, og kunne bidratt til at de bedre kommer til nytte for samfunnet.