Skriftlig spørsmål fra Arne Sortevik (FrP) til utdannings- og forskningsministeren

Dokument nr. 15:103 (2003-2004)
Innlevert: 06.11.2003
Sendt: 06.11.2003
Besvart: 12.11.2003 av utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet

Arne Sortevik (FrP)

Spørsmål

Arne Sortevik (FrP): I St.prp. nr. 65 (2002-2003) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2003 finnes et eget kapitel om fornyelse av den statlige utdanningsadministrasjonen. Tilsyn er omtalt i eget avsnitt, og Regjeringen konkluderer med at fylkesmannen skal ha ansvar for tilsyn med fysisk og psykisk arbeidsmiljø for elever i skolen. For studenter i høyere utdanning har Stortinget derimot gjennom egen sak gitt Arbeidstilsynet tilsynsansvaret.
Hvorfor er det valgt ulik fremgangsmåte og ulik løsning?

Begrunnelse

Gjennom behandling av Ot.prp. nr. 65 (2002-2003) i Innst. O. nr. 107 (2002-2003) har en enstemmig komité sluttet opp om Regjeringens forslag om å gi Arbeidstilsynet ansvaret for tilsyn med fysiske og psykiske krav til læringsmiljøet, altså studentenes "arbeidsmiljø". Jeg forutsetter at Arbeidstilsynet allerede fører tilsyn med arbeidsmiljø i henhold til arbeidsmiljøloven for voksne ansatte i grunnskolen og videregående skole og for vitenskapelig og administrativt personale ansatt på institusjoner innenfor høyere utdanning. Det innebærer at for 3 av i alt 4 tilsynsoppgaver vedrørende "arbeidsmiljø" innenfor hele utdanningssektoren ligger tilsynsansvaret hos samme myndighet, nemlig Arbeidstilsynet. Det innebærer at det er gjort unntak for det ene området som gjelder elevers "arbeidsmiljø" og som omfatter 600 000 elever i grunnskolen og 200 000 elever i videregående skole. Den valgte løsning plasserer tilsynsansvaret hos et organ som er underlagt departementets instruksjonsmyndighet. Nettopp dette forhold gjør at synet på tilsynsmyndighets selvstendige og upartiske stilling nok vil variere.
Gjennom to setninger på side 28 i St.prp. nr. 65 (2002-2003) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2003, har Regjeringen regnet anmodningsvedtak nr. 34 av 19. november 2002 som oppfulgt. Dette innebærer at en viktig sak med tilhørende anmodningsvedtak er avgjort uten separat behandling i egen sak til Stortinget.
Dermed er heller ikke fordeler og ulemper med den valgte løsning for tilsyn gjort til gjenstand for drøfting i Stortinget. Uten slik behandling i Stortinget er det heller ikke klart hva berørte parter, spesielt foreldre, mener om den tilsynsordningen som er valgt.
Jeg viser for øvrig til at løsningen med valg av Arbeidstilsyn som tilsynsmyndighet fikk enstemmig oppslutning i utdanningskomiteen og ved Stortingets behandling av saken om tilsynsansvar for studentenes læringsmiljø.

Kristin Clemet (H)

Svar

Kristin Clemet: Universitetene og de fleste høgskolene er statseide og sorterer på tross av sin frie forskningsmessige stilling organisatorisk under Utdannings- og forskningsdepartementet. Her vil argumentet om at tilsynet med studentenes studiemiljø skal ligge utenfor departementets myndighet være gyldig. Det var derfor naturlig å la Arbeidstilsynet føre tilsyn med studentenes studiemiljø.

Når det gjelder grunnskolene og de videregående skolene, er disse enten kommunale, fylkeskommunale eller private. Her vil et hvilket som helst statlig tilsyn være uavhengig i forhold til eieren. På de fleste områder er det fylkesmannen som fører tilsyn med kommunale og fylkeskommunale tjenester, både når det gjelder sosiale tjenester, barnevern, rusomsorg, miljøvern og grunnutdanning. Det er også fylkesmannen som fører tilsyn med at grunnskoler og videregående skoler følger kravene i opplæringsloven, jf. opplæringsloven § 14-1.

Det er særlig tre grunner til at fylkesmannen er å foretrekke framfor Arbeidstilsynet.

For det første er fylkesmennene, som navnet tilsier, representert i alle 19 fylker, mens Arbeidstilsynet er organisert i 12 distrikter. Videre har fylkesmennene ansvar overfor et begrenset antall tilsynsobjekter, mens Arbeidstilsynet skal dekke samtlige bedrifter og virksomheter, både offentlige og private. Disse to forholdene gjør at fylkesmennenes utdanningsavdelinger både har mulighet til og praksis for en klart tettere og mer intensiv oppfølging av virksomhetene enn det Arbeidstilsynet har kapasitet til.

For det andre har fylkesmannen ved å få seg underlagt de tidligere utdanningskontorene fått særlig kompetanse når det gjelder barn, særlig når det gjelder det psykososiale miljøet. Med utdanningskontorene har fylkesmannen også fått god generell skolefaglig kompetanse og kjennskap til området de skal føre tilsyn med.

For det tredje har fylkesmannen med de nye helseavdelingene en større og mer spredt medisinsk kompetanse enn Arbeidstilsynet.

Jeg kan imidlertid forsikre om at departementet løpende vil vurdere hvorvidt opplæringsloven kapittel 9a oppfyller intensjonene generelt, og hvorvidt fylkesmennenes tilsyn er det ideelle. Dersom jeg får faglige innvendinger om at det siste ikke er tilfelle, vil vi selvfølgelig måtte vurdere andre løsninger, herunder Arbeidstilsynet.