Skriftlig spørsmål fra Sigrun Eng (A) til samferdselsministeren

Dokument nr. 15:119 (2003-2004)
Innlevert: 11.11.2003
Sendt: 12.11.2003
Besvart: 19.11.2003 av samferdselsminister Torild Skogsholm

Sigrun Eng (A)

Spørsmål

Sigrun Eng (A): Det er i dag forskjellig regelverk knyttet til transport- og godshåndtering for vei, jernbane og sjøtransport. Dette hemmer utviklingen av optimale transportknutepunkt.
Vil statsråden gjøre sitt til en rask harmonisering av gjeldende regelverk på dette område, alternativt tilrettelegge for nødvendige dispensasjoner i påvente av regelendringer?

Begrunnelse

Skal vi kunne utvikle optimale transportknutepunkt, må regelverket knyttet til godshåndtering harmoniseres for de berørte transportformer.
Et eksempel på forhold som bør gjennomgås med sikte på harmonisering er transport av sprengstoff. Ved transport av sprengstoffklasse 1.1 på transportmiddel bil, ligger de såkalte ADR-bestemmelser til grunn. Når det gjelder båt, gjelder IMDG-bestemmelsene med tilhørende forskrifter.
Disse regelverk gir i dag et fortrinn for bil, da dette regelverk er tilpasset EU og gir bilen en mulighet til å transportere inntil 16 000 kg sprengstoff. På båt derimot er det et regelverk som sier at det kun er tillatt å transportere inntil 5 000 kg for lossing pr. havn. Dette hindrer at man bruker sjøvertstransport der dette hadde vært naturlig. Vi viser til at dette, når geografiske og logostikkmessige forhold legges til grunn, bør være en transportform forbundet med mindre risiko enn transport på vei eller bane.

Torild Skogsholm (V)

Svar

Torild Skogsholm: Et viktig prinsipp i norsk transportpolitikk er at hver enkelt transportbruker kan velge den transportløsningen som dekker egne behov best, gitt de rammebetingelser myndighetene har fastlagt bl.a. når det gjelder avgifter, miljø og sikkerhet. Mange viktige rammebetingelser blir bestemt internasjonalt. EØS-avtalen, handelsregler, internasjonale miljøavtaler og tekniske miljø- og sikkerhetsstandarder er viktige i denne sammenheng.

Regelverket for transport av farlig gods er i stor grad basert på EU-lovgivning og internasjonale konvensjoner eller avtaler. Det er ulike regelverk som retter seg mot de ulike transportformene. Mulighetene for å lage særnorske regelverk på dette området er ytterst begrensede, og det er heller ikke alltid en slik harmonisering er ønskelig. På samme måte vil det heller ikke alltid være mulig eller ønskelig å gi dispensasjoner. Det kan være saklig gode grunner for at det er hensiktsmessig med andre regler for transport av sprengstoff til sjøs enn det er på land og i luftfart.

Når det gjelder transport av farlig gods på veg så gjelder internasjonale begrensninger på bl.a. 1 000 kg netto eksplosivinnhold i faregruppe 1.1 (massedetonerende eksplosiver) og det er ikke tilsvarende internasjonale begrensninger i tillatt mengde på skip. Ved utformingen av norske bestemmelser om tillatt mengde på skip ble det tatt utgangspunkt i de dagjeldende grensene for transport av farlig gods på vei som var 5 000 kg. Senere ble bestemmelsene om tillatt mengde ved lasting og lossing av eksplosiver ved vegtransport vesentlig strengere gjennom ADR-regelverket. Den samme endringen ble da ikke gjort for håndtering i havner.

Ulike rammebetingelsene gir, som det påpekes av representanten Eng, utfordringer i arbeidet med å legge til rette for en mest mulig effektiv og sikker transport. Jeg legger vekt på at rammebetingelsene skal være rasjonelt utformet. I Nasjonal transportplan for perioden 2006-2015, som skal legges frem for Stortinget vinteren 2004, vil det bli foretatt en gjennomgang av rammevilkårene for de ulike transportgrenene, herunder de spørsmål representanten Eng tar opp.