Skriftlig spørsmål fra Hallgeir H. Langeland (SV) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:281 (2003-2004)
Innlevert: 16.01.2004
Sendt: 16.01.2004
Besvart: 23.01.2004 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Hallgeir H. Langeland (SV)

Spørsmål

Hallgeir H. Langeland (SV): Hvilke tiltak vil kommunalministeren iverksette for å sikre at Sola kommune og andre kommuner som praktiserer en unødig restriktiv inntakspolitikk, snarest tar sin rimelige del av ansvaret for å integrere flyktninger i det norske samfunnet?

Begrunnelse

I norske asyl- og flyktningmottak blir et betydelig antall mennesker sittende i mange år uten å få komme inn i en integrasjonsprosess som kunne normalisere deres livssituasjon. Flere av disse opparbeider tunge psykiske belastninger i tillegg til de påkjenningene de har vært gjennom i sine hjemland og som har tvunget dem til å søke en ny tilværelse i Norge.
Flyktningenes framtid avhenger av at den enkelte kommune utviser solidaritet og kollektiv ansvarlighet og tar imot sin rimelige andel av de flyktningene som behøver utplassering.
I de senere år har kommunesektoren vært med på å utvikle en modell for å integrere flyktninger og innvandrere raskere i det norske samfunnet, jf. det såkalte introduksjonsprogrammet og den nylig vedtatte introduksjonsloven.
Som en av forsøkskommunene sitter Sola kommune i dag med et meget godt utviklet mottaksapparat og en høy administrativ/faglig kompetanse på integrering av flyktninger. Kommunens økonomi er bedre enn gjennomsnittet for norske kommuner.
Nabokommunene på Nord-Jæren: Stavanger, Randaberg, Sola og Sandnes har siden 2001 gjennomført årlige forhandlinger om innbyrdes fordeling av UDIs anbefalte mottakskvote for denne regionen. Disse forhandlingene har konkludert med at Sola burde ta imot ca. 25-30 flyktninger pr. år i perioden 2002-2005.
Det politiske flertallet i Sola kommune, bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, har imidlertid lagt seg på en langt mer restriktiv linje mht. mottak av flyktninger. Disse partiene har i 2001 vedtatt et maksimalt inntak på 10 flyktninger pr. år, inkludert familiegjenforeninger, i perioden fram til 2005. Vedtaket er blitt opprettholdt gjennom 2002 og 2003.
Sammenlignet med Stavanger har Sola i dag ca. halvparten så mange bosatte flyktninger sett i forhold til folketallet. Kommunen oppnår gjennom sine lokale vedtak å skyve ansvaret for integrering av flyktninger over på nabokommunene. Slik bidrar en også til å forsinke de viktige integrasjonsprosessene som det er tverrpolitisk enighet på Stortinget om å prioritere.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Ved behandling av St.meld. nr. 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg, sluttet Stortinget seg til den bosettingsordningen som ble innført fra 1. januar 2002, en ordning som kommunesektoren selv ønsket. Ordningen bygger på en videreføring av den etablerte oppgavedelingen mellom stat og kommune i flyktningarbeidet. Det betyr at kommunene har ansvar for bosetting av alle som får opphold i Norge og de mottar et integreringstilskudd i en periode på fem år fra første gangs bosetting. Kommunenes ansvar kommer i den nye ordningen tydeligere til uttrykk ved at kommunesektoren deltar i et nasjonalt utvalg som fordeler det antall flyktninger det er behov for å bosette i hvert fylke i løpet av et år. Videre fastsetter Utlendingsdirektoratet (UDI) og Kommunenes Sentralforbund (KS) i samarbeid det antall den enkelte kommune skal anmodes om å bosette. Det legges stor vekt på at flyktningene primært skal bosettes der de har tilknytning og der de ønsker å bo, slik at sekundærflyttingen blir så liten som mulig. I tillegg er KS blitt sterkere involvert i rådgivning og veiledning til kommunene om hvordan oppgaven med bosetting best kan løses og hvordan interkommunalt samarbeid på dette området kan organiseres.
Et stort antall kommuner følger lojalt opp den nye ordningen og bosetter i tråd med anmodningene fra UDI. Disse kommunene skal ha honnør for den innsatsen de gjør. I 2002 bosatte kommunene 8 141 personer, inkludert 3 536 familiegjenforente til tidligere ankomne flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag. Foreløpige tall fra UDI viser at kommunene i 2003 bosatte 6 731 personer, og av disse kom 1 476 på familiegjenforening. Men det er altså en del kommuner, slik Langeland påpeker, som ikke bosetter tilstrekkelig mange, og det er en stadig økende andel av de kommunene som blir anmodet, som ikke bosetter flyktninger i det hele tatt. Dermed skyver de oppgaven over på andre kommuner, som allerede har tatt sin del av ansvaret. Konsekvensen av dette er at altfor mange flyktninger fortsatt må vente svært lenge på bosetting, etter at de har fått vedtak om opphold i Norge.
Bosetting av flyktninger er basert på at kommunene frivillig bosetter det antall det er behov for. Dette kollektive ansvaret er noe jeg understreker så ofte jeg kan i møter både med enkeltkommuner og med KS. Jeg håper at andre politikere gjør det samme. Hvis kommunene samlet ikke greier denne oppgaven, må jeg som ansvarlig for dette feltet og vurdere hvilke tiltak som er nødvendige. For meg er hensynet til flyktningene som venter på bosetting det viktigste. Jeg mener fortsatt at det er best for den som skal bosettes at dette skjer som ledd i et nært samarbeid mellom stat og kommune, og der kommunene tar et kollektivt og solidarisk ansvar.
Med den ordningen vi har i dag, kan jeg bare oppfordre Sola og andre kommuner som har opparbeidet seg god kompetanse på arbeid med bosetting og integrering, til å ta i mot flere. Jeg vil dessuten minne om at kommunene i nær framtid trolig vil mangle arbeidskraft innen flere sektorer, og at bosetting av flyktninger vil kunne redusere denne mangelen på arbeidskraft. Flyktninger og innvandrere bringer også med seg kunnskap om andre land og kulturer, kunnskap som vi i alt for liten grad har greid å ta i bruk i eksportrettede virksomheter. Jeg mener vi må fokusere mer på mulighetene, og ikke bare se på ulemper og begrensninger. Flyktninger som har fått opphold i Norge skal alle bo i en kommune, og ingen er tjent med at de blir værende unødig lenge i mottak.
Jeg vil foreta en evaluering av dagens bosettingsordning. I anmodningsvedtak nr. 159 (2003-2004) ber Stortinget "Regjeringen så snart som mulig evaluere dagens bosettingsmodell og vurdere nye modeller for bosetting av innvandrere i kommunene innenfor de vedtatte økonomiske rammene og forelegge disse for Stortinget på egnet måte. Ordningene må fortsatt være basert på frivillighet". Dette vil jeg følge opp.