Skriftlig spørsmål fra Ingvild Vaggen Malvik (SV) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:295 (2003-2004)
Innlevert: 22.01.2004
Sendt: 23.01.2004
Besvart: 02.02.2004 av miljøvernminister Børge Brende

Ingvild Vaggen Malvik (SV)

Spørsmål

Ingvild Vaggen Malvik (SV): Mener miljøvernministeren at det vil være riktig å gi konsesjon til konvensjonelle gasskraftverk etter at det nasjonale kvotesystemet er operativt fra 2005, og hvilke samfunnssektorer ser miljøvernministeren i så fall for seg skal bære byrdene med de økte utslippene forutsatt at Sem-erklæringas målsetting om å oppnå en vesentlig del av utslippsreduksjonen gjennom nasjonale tiltak fortsatt står ved lag?

Begrunnelse

Under et foredrag på Oljepolitisk konferanse i Sandefjord 20. januar 2004 opplyste Statoil at de nå skal starte en dialog med myndighetene for å få lov til å bygge et gasskraftverk i tilknytning til metanolfabrikken på Tjeldbergodden på Nord-Møre.
Ifølge Aftenposten 21. januar 2004 har olje- og energiminister Einar Steensnæs kommentert dette slik: "Vi vil selvsagt vurdere seriøst alle søknader som kommer. Men Regjeringen har sagt at de tre konsesjonene er gitt. Nye konsesjoner må enten ha CO2-håndtering eller de må kjøpe kvoter slik at de er tilpasset våre Kyoto-forpliktelser."

Børge Brende (H)

Svar

Børge Brende: Regjeringen har som kjent gitt tre konsesjoner til gasskraftverk uten CO2-håndtering, såkalte konvensjonelle gasskraftverk. Når det gjelder eventuelle nye søknader om etablering av gasskraftverk, f.eks. på Tjeldbergodden, viser jeg til Sem-erklæringens kap. 4, avsnittet om gasskraft: "Inntil det er etablert et system for omsettelige utslippskvoter i tråd med Kyotoprotokollen forutsettes det at ytterligere konsesjons- og utslippstillatelser kun gis til gasskraftanlegg basert på CO2-fri teknologi."
Jeg viser ellers til St.prp. nr. 1 (2003-2004) for Miljøverndepartementet: "Regjeringa vil leggje fram ei eiga sak om kvotesystemet. Den endelege utforminga av enkeltelementa i dette systemet vil bli sett i lys av EU-direktivet (om kvotehandel for klimagassutslepp) og utforminga vil skje i nær dialog med industrien."
Norges forpliktelse i henhold til Kyotoprotokollen er at de årlige klimagassutslippene i perioden 2008-2012 i gjennomsnitt ikke skal være mer enn 1 pst. høyere enn utslippene i 1990. Overholdelse av denne forpliktelsen er en hjørnestein i Regjeringens klimapolitikk. Forpliktelsen skal nås ved at vi gjennom en ambisiøs bruk av virkemidler gjør det vi kan for å realisere kostnadseffektive utslippsreduksjoner nasjonalt, og at vi gjør bruk av Kyoto-mekanismene (Den grønne utviklingsmekanismen, Felles gjennomføring mellom industriland og internasjonal kvotehandel) for å dekke opp et eventuelt gap mellom det realiserte utslippsnivået og forpliktelsen.
Selv om det skal gjennomføres en rekke tiltak nasjonalt for å oppnå utslippsreduksjoner, har det hele tiden vært meningen at nasjonale tiltak må suppleres med en aktiv bruk av Kyoto-mekanismene. Adgang til å benytte Kyoto-mekanismene var en avgjørende forutsetning for ratifikasjon av Kyotoprotokollen i Norge så vel som i de fleste industriland.