Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:302 (2003-2004)
Innlevert: 26.01.2004
Sendt: 26.01.2004
Besvart: 30.01.2004 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): FNs barnekonvensjon gjelder over norsk lov uavhengig av om den er inkorporert i utlendingsloven, uten at det ser ikke ut til å bli vektlagt i enkeltsaker. Likeens skal det tas hensyn til saker der kvinner er utsatt for forfølgelse og der myndighetene i praksis ikke gir beskyttelse.
På hvilken måte har Regjeringen sikret at rettigheter etter barnekonvensjonen blir ivaretatt i asylsaker, og hvilke kriterier brukes for å anse at et land faktisk ivaretar nødvendig beskyttelse av personer som blir forfulgt i privatlivet?

Begrunnelse

Som eksempel kan vises til en sak der en 40 år gammel kvinne fra Albania som rømte til Norge etter at hennes mann og far til hennes 2 år gamle sønn ble drept i en blodhevnsak. Offisielt heter det at blodhevn er forbudt, men det er lite som tyder på at myndighetene har den nødvendige kontroll over situasjonen eller kan sies å prioritere slike saker. Det er derfor nødvendig at norske myndigheter forholder seg til realitetene i landet og hva myndighetene i praksis gjør og ikke til hva myndighetene sier de har vedtatt eller til offisiell politikk.
Avslaget i saken gjengir ingen holdepunkter som kan angi hvordan barnet rettigheter etter barnekonvensjonen er ivaretatt, selv om moren påberoper seg at barnet vil bli utsatt for blodhevn ved retur. I mange samfunn vil ikke en mor evne eller ha mulighet til å beskytte barnet i samfunn der både myndigheter og omgivelser snur det blinde øyet til vold og drap. Ut fra SVs syn, må slike realiteter være vektlagt sterkt i vurdering av sikkerhet i et landområde.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: FNs barnekonvensjon skal sikre barns sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Konvensjonens fire hovedprinsipper er barns rett til liv og helse, skolegang og utvikling, deltakelse og innflytelse og rett til omsorg og beskyttelse. Det er statens ansvar å sette barnerettighetene ut i livet.
Rettighetene i barnekonvensjonen er de samme som allerede følger av andre konvensjoner, bl.a. FN-konvensjonene om sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Forskjellen er at barnekonvensjonen har fokus på hvordan disse rettighetene berører barn. Retten til liv er en absolutt menneskerettighet. Av barnekonvensjonen følger det at staten plikter så langt som mulig å sørge for at barn overlever og får utvikle seg. Retten til liv er imidlertid mer absolutt utformet i andre konvensjoner, bl.a. i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter art. 6 nr. 1, der det slås fast at ethvert menneske har en iboende rett til livet, og at denne retten skal beskyttes ved lov. Ingen skal vilkårlig berøves livet. Dette er en forklaring på hvorfor barnekonvensjonen som sådan ikke blir nevnt i begrunnelsen i asylvedtak. Som stortingsrepresentanten Andersen skriver, vil jeg imidlertid understreke at utlendingsforvaltningen skal sikre at barnekonvensjonen blir etterlevd.
I asylsaker har en utlending bedt om beskyttelse mot forfølgelse i hjemlandet. Regelverket om hvem som skal få beskyttelse mot forfølgelse i Norge er basert på FNs flyktningkonvensjon om beskyttelse av flyktninger. Den norske utlendingsloven bygger på samme definisjonen på hva en flyktning er som flyktningkonvensjonen art. 1 A. Utlendingsloven gir flyktninger som er i Norge eller på norsk grense rett til asyl med mindre de faller inn under unntakene nevnt i § 17. Loven åpner også for å gi beskyttelse til andre enn flyktninger, når disse har behov for beskyttelse av flyktningliknende grunner. I medhold av utlendingsloven er det også mulighet til å gi opphold dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn som tilsier at oppholdstillatelse blir gitt, dersom en asylsøker ligger an til å få avslag på søknaden om asyl.
Det avgjørende for om en person risikerer slik forfølgelse at flyktningkonvensjonen kommer til anvendelse, er hva hjemlandets myndigheter kan eller vil gjøre for å beskytte den enkelte mot overgrep i framtiden. Norge legger ikke vekt på hvem forfølgeren er. Utgangspunktet er at enhver stat har plikt til å beskytte sine borgere mot forfølgelse. Det kreves ikke at staten kan gi en fullstendig beskyttelse mot all kriminalitet og forfølgelse, men at staten kan gi sine borgere tilstrekkelig beskyttelse, eksempelvis ved å ha et apparat som skal reparere begåtte overgrep. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at en stat har gode ordninger i lovverk, dersom staten ikke sørger for at lovverket blir etterlevd i praksis.
Det har ikke betydning om krenkelsen/overgrepet skjer i privat eller offentlig sfære, eller om den er vanlig i vedkommende land eller område av kulturelle, religiøse eller andre grunner. Det avgjørende er om de krenkelsene/overgrepene vedkommende frykter er så alvorlige at de må karakteriseres som forfølgelse.