Skriftlig spørsmål fra Signe Øye (A) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:322 (2003-2004)
Innlevert: 29.01.2004
Sendt: 30.01.2004
Besvart: 09.02.2004 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Signe Øye (A)

Spørsmål

Signe Øye (A): Fra årsskiftet har noen grupper asylsøkere fått reduserte kontantytelser. I tillegg har personer med endelig avslag på asylsøknaden ikke lenger tilbud om mottaksplass etter avslag. Myndighetene forventer da at vedkommende forlater Norge etter en gitt utreisefrist.
Hvilke konsekvenser vil det ha i de tilfeller asylsøkeren ikke reiser frivillig som forutsatt, og er det foretatt noen konsekvensvurderinger knyttet til økning i kriminaliteten, bruk av kirkeasyl og behov for mer effektiv uttransportering som følge av endringene?

Begrunnelse

Gjennom mediene er vi gjort kjent med at både politiet og asylmottak frykter mer kriminalitet etter at det nye asylregelverket trådte i kraft fra 1. januar 2004. Den norske kirke frykter en ny strøm av kirkeasylanter som følge av vedtaket. Det fryktes at resultatet også blir at flere forsvinner fra mottakene, uten å reise ut av landet. Disse personene er da nødt til å livnære seg på en eller annen måte. Det er derfor av stor viktighet at konsekvensene av den vedtatte endringen blir vurdert og fulgt opp med nødvendige tiltak.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: I og med at ordningen med at personer med endelig avslag mister tilbud om mottaksplass etter utreisefristens utløp nettopp er innført, er det enda for tidlig å si noe om hva konsekvensene blir. Det vil nødvendigvis gå noe tid før vi ser effekten av ordningen, og jeg har sagt at jeg vil evaluere den etter ett år. Jeg mener det er viktig at ordningen får fungere såpass lenge før vi vurderer ev. endringer, både for å se på konsekvensene for de som er her og som mister mottakstilbudet, og ikke minst om ordningen har noen effekt i forhold til å redusere antallet nye asylsøkere.

Som ledd i beslutningsprosessen om ordningen skulle iverksettes og hvilken form det ev. skulle ha, initierte Kommunal- og regionaldepartementet i fjor et tett samarbeid med Justisdepartementet, Sosialdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet og Utlendingsdirektoratet for bl.a. å diskutere mulige konsekvenser av ordningen. Dette samarbeidet vil fortsette, og utviklingen vil bli fulgt nøye.

Mulige konsekvenser ble antatt å være at politiets arbeid knyttet til uttransportering kunne bli vanskeligere gitt at de med avslag ikke lenger har fast bopel, at situasjonen for barn kunne bli vanskeligere, at kommunene kunne oppleve større pågang på sosialkontorene av personer som vil søke nødhjelp, at antall uten lovlig opphold kan øke, det vil kunne være utfordringer knyttet til selve utkastingen fra mottak når en person ikke flytter frivillig og at man kan få en økning i kriminalitet og svart arbeid.

Det at situasjonen for barn ville kunne bli vanskeligere, vurderte jeg som en såpass alvorlig konsekvens at jeg valgte å unnta barnefamilier fra ordningen. Jeg vil også minne om at alle som får endelig avslag fortsatt får tilbud om å reise frivillig med International Organization for Migration (IOM). De som melder seg på dette programmet, og som medvirker til å fremskaffe reisedokumenter, vil altså ikke miste mottaksplassen.

Jeg vil understreke at gruppen av personer med avslått asylsøknad rommer personer med ulike forutsetninger for tvangsmessig retur. Det er et problem at enkelte land ikke tar imot sine borgere uten at de selv vil reise tilbake. Det er viktig å ha klare signaler om at personer med avslag på sine asylsøknader skal reise hjem, og gjøre det på eget initiativ. Jeg mener det er viktig å understreke at når et avslag foreligger og en person ikke frivillig reiser ut, så oppholder personen seg ulovlig i landet. Å tilby kost og losji gir et feil signal, og gjør det mulig for enkelte grupper å trekke ut tiden i Norge. I praksis kan dette medføre at asylinstituttet i realiteten blir et instrument for fri innvandring fra enkelte land til Norge, jf. også debatten om amnesti for lengeværende i mottak.

Når det gjelder politiets arbeid med uttransportering, kan det tenkes at dette blir vanskeligere med den nye ordningen, i og med at søkerne ikke lenger har et fast botilbud. Imidlertid er det også i dag slik at mange forlater mottakene uten å opplyse om hvor de drar når de mottar et endelig avslag. Om den nye ordningen vil innebære en stor endring, gjenstår ennå å se.

Justisdepartementet har lagt til rette for en mer effektiv organisering og gjennomføring av uttransporter, bl.a. som oppfølging av at justisministeren i fjor vår nedsatte en interdepartemental arbeidsgruppe som særlig fokuserte på tiltak innenfor politiets ansvarsområde på utlendingsfeltet. Fra 1. januar 2004 er det opprettet et nytt politiorgan, Politiets utlendingsenhet, som har utlendingssaker som sitt spesialarbeidsområde. Det er også satt av betydelig mer ressurser på politibudsjettet i 2004 til politiets utlendingsforvaltning enn det som tidligere har vært budsjettert.

Det er et nært operativt samarbeid mellom utlendingsmyndighetene og politiets utlendingsenhet når det gjelder de utfordringene den nye ordningen innebærer. I denne sammenheng vil politiet prioritere uttransport av dem som ikke lenger får oppholde seg på de statlige mottakene, og hvor identitet mv. er klarlagt. Viktig i denne sammenheng er også at politiet har fått økt kapasiteten ved Trandum internat, jf. at politiet i henhold til utlendingsloven § 37 kan holde tilbake personer med uklar identitet som ikke bidrar til å oppklare denne, og at de i henhold til § 41 kan holde tilbake personer man frykter vil kunne unndra seg effektuering av et avslag. I tillegg har antallet grensenære kontroller økt.

Jeg ser at det kan være en risiko knyttet til økt bruk av kirkeasyl, og er kjent med at en del biskoper og menigheter er bekymret for dette, forståelig nok. Ut fra det jeg har sett i mediene, oppfatter jeg dem dit hen at de på den ene siden er svært opptatt av at menighetene må være godt forberedt på en slik situasjon, og på den andre siden at de som ev. velger å gå i kirkeasyl må informeres om realitetene i dette valget, og at det ikke må gis falske forhåpninger om hva som kan oppnås. Jeg oppfatter vel at det er en annen holdning til kirkeasyl nå enn for ti år siden, noe som kan skyldes erfaringer man har gjort seg gjennom årene, både ved å se hvor psykisk nedbrytende det er for den enkelte å sitte i kirkeasyl på ubestemt tid, og hvor tungt det er for menighetene å ta ansvar for kirkeasylantene. Det er likevel selvsagt opp til hver enkelt menighet å avgjøre hvordan de vil håndtere en slik situasjon, og det er enda for tidlig å si noe om hvordan utviklingen vil bli.

Det er viktig å øke befolkningens tillit til at asylinstituttet fungerer slik det skal, og da må antallet søkere som ikke har et beskyttelsesbehov reduseres. I den forbindelse er signaleffekten utad svært viktig. Erfaringsmessig vet vi at nyheter om iverksatte tiltak sprer seg meget raskt over hele verden. Som eksempel kan jeg nevne at ankomstene fra Somalia nærmest stoppet helt opp umiddelbart etter at vi besluttet å stille Somalia-sakene i bero for en vurdering av praksis. Etter innføringen av 48-timersprosedyrer for personer med antatt grunnløse søknader fra 1. januar 2004, har det så langt kommet rundt ti søkere i denne kategorien. Videre mener jeg det er feil at store ressurser skal være bundet opp av personer som ikke lenger har et lovlig opphold i Norge. Vi har mange andre store oppgaver der disse midlene kunne vært benyttet.

Parallelt med arbeidet knyttet til tiltak i mottak og styrking av politiets kapasitet med uttransportering m.m., holder Regjeringen oppe fokuset på å inngå tilbaketakelsesavtaler med aktuelle stater. Skal vi ha full effekt av våre tiltak knyttet til uttransportering, er vi avhengig av at statene overholder prinsippet om å ta tilbake egne borgere. I tilknytning til dette, vil jeg også påpeke viktigheten av at politiet nå kan øke antallet grensenære kontroller. Det har vist seg at flere av dem som påtreffes på slike kontroller ennå ikke har kvittet seg med ID-dokumenter og annet, noe som selvsagt er av stor verdi både når det gjelder raskere saksbehandling og forenkling av arbeidet knyttet til uttransportering i tilfeller der asylsøknaden blir avslått.