Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:348 (2003-2004) Innlevert: 06.02.2004 Sendt: 06.02.2004 Besvart: 11.02.2004 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg
Signe Øye (A): Internasjonale hjelpeorganisasjoner ba i fjor Norge om å gi beskyttelse til flere tvangsprostituerte kvinner som nå lever i skjul i Albania. Utlendingsdirektoratet avviste forespørselen, fordi kvinnene befinner seg i utlandet. I Regjeringens handlingsplan mot handel med kvinner og barn står det som første punkt at Regjeringen vil arbeide for å sikre at kvinner og barn som er ofre for menneskehandel skal beskyttes og få hjelp. Hva er grunnen for at forespørslene likevel blir avvist?
Erna Solberg: Jeg vil først få presisere at bistand og beskyttelse av ofre for menneskehandel er en av hoved-prioriteringene i Regjeringens arbeid for å forebygge og bekjempe menneskehandel. Det er imidlertid viktig å skille mellom 1) bistand og beskyttelse til ofre for menneskehandel som allerede er sendt til Norge og 2) vitnebeskyttelse av ofre for menneskehandel som er truet i forbindelse med rettssaker i andre land og som ikke i utgangspunktet har tilknytning til Norge. De to konkrete sakene som har vært framme i mediene den siste tiden gjelder to kvinner fra Albania som hadde vitnet mot bakmennene i hjemlandet. Ambassaden i Tirana formidlet en henvendelse fra OSSE-delegasjonen om Norge kunne gi assistanse i sakene. Ofrene fremmet altså ikke noen søknad selv, og det foreligger derfor strengt tatt heller ikke noe avslag i sakene. Videre må det presiseres at dette ikke var en henvendelse som ble rettet særskilt til Norge. En rekke andre vestlige ambassader ble kontaktet. UDI gav i sin tilbakemelding til ambassaden generell informasjon om at det ikke ville være mulig å innvilge søknader om oppholdstillatelse for personer som befinner seg i utlandet og ikke har noen tilknytning til Norge med mindre det foreligger et opplegg som evner å ivareta og beskytte disse vitnene i Norge. Utlendingsdirektoratet ga også tilbakemelding om at de anså henvendelsen som en generell henvendelse da det ikke var fremmet konkrete søknader for personene. Utlendingsdirektoratet mottok ikke senere noen søknader fra vitnene. Normalt gir ikke Norge beskyttelse til personer som søker asyl fra hjemlandet eller der det kommer henvendelser fra ambassaden om slik beskyttelse. For personer som trenger beskyttelse og som ikke allerede er i Norge har vi imidlertid en kvote for overføringsflyktninger som normalt tas ut i samarbeid med FNs høykommissær for flyktninger. Videre kan en utlending som omfattes av politiets internasjonale vitnebeskyttelsesprogram etter dagens regelverk gis oppholdstillatelse i Norge. Det vises til at Politidirektoratet, på oppdrag fra Justisdepartementet, har utarbeidet nasjonale retningslinjer for vitnebeskyttelse. Politiet samarbeider også med andre land om slik vitnebeskyttelse. Der det anses nødvendig av hensyn til sikkerheten for vedkommende, kan en utenlandsk person få vitnebeskyttelse i Norge etter avtale med norske myndigheter. Utlendingsmyndighetene og politimyndighetene samarbeider i slike saker. Vi har også eksempler på at vitner, som for eksempel har vitnet for en av FNs spesialdomstoler, er gitt beskyttelse i Norge etter anmodning om gjenbosetting under FNs kvoteprogram. Utlendingsmyndighetene har vært tilbakeholdne med å gi oppholdstillatelse til personer som ikke omfattes av et program som sikrer tilstrekkelig oppfølging og trygghet i Norge. Hvorvidt det faktisk foreligger nødvendig sikkerhet og oppfølging i Norge, må vurderes konkret i den enkelte sak. I samarbeid med KRD arbeider Utlendingsdirektoratet nå med nærmere retningslinjer om oppholdstillatelse til vitner. I den forbindelse vil det bli tatt stilling til om slik oppholdstillatelse også i mer utstrakt grad skal gis til utlendinger som har vitnet i en straffesak, men som ikke omfattes av politiets internasjonale vitnebeskyttelsesprogram. Retningslinjene skal også omhandle hvorledes norske myndigheter skal håndtere henvendelser om vitnebeskyttelse når henvendelsen ikke kommer fra utenlandske politimyndigheter, men fra personen selv eller fra eventuelle organisasjoner. Et offer for menneskehandel som allerede har blitt ført til Norge av menneskehandlere vil etter gjeldende regler kunne gis asyl i Norge, når de øvrige vilkårene for å få asyl er oppfylt. For å sikre at offer for menneskehandel får sin sak for utlendingsmyndighetene tilfredsstillende behandlet er det opprettet kontaktpersoner i Utlendingsdirektoratet som skal håndtere de konkrete tilfellene. Dette skal blant annet sikre at offer for menneskehandel ikke blir bortvist før vedkommende får tid til å motta informasjon og hjelp i forhold til sin situasjon samt tid til å vurdere å anmelde bakmennene, eventuelt å søke om asyl eller oppholdstillatelse på annet grunnlag. Det arbeides med å formalisere en refleksjonsperiode på minimum 45 dager som vil være på plass i nærmeste fremtid. I konkrete saker har en slik refleksjonsperiode allerede blitt praktisert av utlendingsmyndighetene. Når refleksjonsperioden har løpt ut er det mulig å gi en midlertidig tillatelse til offeret dersom vedkommende har behov for å oppholde seg i Norge, f.eks. fordi vedkommende skal vitne i en straffesak. UDI arbeider med retningslinjer som skal klargjøre og synliggjøre dette. Når straffesaken er over vil det kunne vurderes hvorvidt offeret/vitnet skal gis en oppholdstillatelse i Norge av mer varig karakter. Avslutningsvis vil jeg også få presisere at det i forbindelse med oppfølgingen av handlingsplanen arbeides med å få et apparat på plass for å beskytte ofre for menneskehandel i Norge. Trygge oppholdssteder, informasjon, sosial- og medisinsk hjelp, eventuell ny identitet er eksempler på forhold som må på plass for å gi tilstrekkelig beskyttelse. Det er nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe som er gått i gang med dette arbeidet.