Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:385 (2003-2004)
Innlevert: 13.02.2004
Sendt: 16.02.2004
Besvart: 24.02.2004 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): En iransk tobarnsmor har fått avslag på oppholdstillatelse i Norge på tross av at hun ved tilbakesendelse risikerer dødsstraff ved steining. Grunnen til dødsstraff er at hun har iransk kjæreste i Norge, og er beskyldt for utroskap. Stortinget har gitt klar beskjed til Regjeringen om at kvinner som utsettes for kjønnsbasert forfølgelse må sikres opphold på slikt grunnlag, og dermed trygghet mot videre forfølgelse.
Hva vil ministeren gjøre for å påse at Stortingets pålegg overholdes og følges opp?

Begrunnelse

I forbindelse med behandlingen av asylmeldingen (St.meld. nr. 17) fikk SV gjennomslag for et forslag hvor Stortinget ba Regjeringen foreta en full gjennomgang av regelverket for å beskytte mot kjønnsbasert forfølgelse. Det ble også vedtatt at Regjeringen skulle forskriftsfeste at kjønnsbasert forfølgelse er asylgrunn. I forbindelse med behandling av endringer i utlendingslovgivningen i Stortinget i 2002 uttalte ministeren at Regjeringen arbeider aktivt med for å tydeliggjøre at kjønnsbasert forfølgelse danner grunnlag for asyl i Norge, på den bakgrunn at FNs flyktningkonvensjon og dagens norske regelverk faktisk sier at kjønnsbasert forfølgelse er grunnlag for asyl.
Med bakgrunn i den overnevnte konkrete sak og ministerens uttalelser i debatt i Stortinget 5. juni 2002, virker det som om UDI og UNE ikke har fått videreformidlet Stortingets vedtak og klare intensjoner.
Når det i tillegg gjelder denne konkrete saken, har også Amnesty International sin avdeling i Norge gått ut og gikk full støtte til at kvinner i Iran i slike situasjoner vil risikere dødsstraff ved steining for utroskap ved en retur til Iran, og at slike metoder faktisk også brukes.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Jeg viser til min redegjørelse i Stortinget 21. november 2003 i forbindelse med interpellasjon fra Ågot Valle, hvor jeg redegjorde for tiltakene Regjeringen har satt i gang for å følge opp stortingsbehandlingen av St.meld. nr. 17 (2000-2001) og Stortingets anmodningsvedtak nr. 355 av 23. april 2001.
Jeg kan ikke kommentere den konkrete saken stortingsrepresentanten Andersen viser til. Som kjent kan jeg ikke instruere Utlendingsdirektoratet eller Utlendingsnemnda om lovtolking, skjønnsutøvelse eller utfallet av en sak, med mindre saken berører rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn. Det innebærer at det er opp til Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda å vurdere om vilkårene for å få asyl eller opphold på annet grunnlag, eksempelvis sterke menneskelige hensyn, foreligger. Jeg vil imidlertid understreke at det er helt uaktuelt å sende utlendinger tilbake til dødsstraff. Dersom det foreligger risiko for dette, er Norge forpliktet til ikke å sende noen tilbake til en slik straff. Jeg har tiltro til at Utlendingsnemnda har vurdert dette. Både Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda praktiserer regelverket på denne måten.
Asylsøknader fra kvinner som påberoper seg frykt for kjønnsbasert forfølgelse, blir ikke behandlet annerledes enn andre asylsøknader. Utlendingsmyndighetene vurderer alle asylsøkeres troverdighet, og om det er en tilstrekkelig risiko for at søkeren vil bli utsatt for forfølgelse ved retur til hjemlandet. Bevisterskelen for om kvinner vil bli utsatt for forfølgelse ved retur må være den samme som gjelder generelt i asylvurderinger. Det er ikke tilstrekkelig at en kvinne hevder at hun risikerer forfølgelse, dersom norske myndigheter etter å ha vurdert søknaden mener at risikoen for forfølgelse er svært liten eller at hjemlandet kan beskytte henne mot overgrep.
Regjeringen har satt i gang en rekke tiltak for å synliggjøre at forfølgelse på grunn av kjønn danner grunnlag for asyl i Norge. Jeg har med virkning fra 1. februar i år endret asylsaksbehandlingsreglene i utlendingsforskriften for å synliggjøre dette. Formålet er å sikre at kvinner som søker asyl har samme muligheter som menn til å bli anerkjent som flyktning, og dermed få asyl i Norge. Jeg har også hatt på høring forslag til nye forskriftsbestemmelser til utlendingsloven § 16 som utfyller flyktningdefinisjonen i flyktningkonvensjonen av 1951. Høringsrunden er nå avsluttet og jeg er i sluttfasen av arbeidet med denne prosessen. Regjeringen har også satt ned et lovutvalg som skal gjennomgå utlendingsloven, og fremme forslag om en eller flere nye lover på området innen 1. juni 2004. Det ligger i utvalgets mandat å ivareta hensynet til likestilling i utlendingslovgivningen. Utvalget skal vurdere hvorvidt det er behov for å styrke kvinners rettsstilling for eksempel i forbindelse med søknad om asyl eller opphold på annet grunnlag.
Videre har jeg initiert et forskningsoppdrag som har vurdert grensegangen mellom asyl og oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i Norge. En del av prosjektet er en vurdering av hvordan regelverk og praksis slår ut for asylsøkere som påberoper seg kjønnsbasert forfølgelse. De prosjektansvarlige har gjennomgått ca. 300 asylsaker fra Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda avgjort i perioden 1998 til 2003. Hovedrapporten fra prosjektet belyser mulige årsaker til at få spontante asylsøkere innvilges asyl i Norge, basert på de gjennomgåtte sakene. Rapporten inneholder også en vurdering av om regelverket er godt nok. Delrapporten handler om kjønnsperspektivet i asylvurderingen, og gir en vurdering av om kvinnelige asylsøkere har like muligheter som menn til å få beskyttelse i Norge. Rapportene fra prosjektet er tilgjengelig på Kommunal- og regionaldepartementets nettsider:

http://www.dep.no/krd/engelsk/publ/rapporter/016081-220024/

http://www.dep.no/krd/norsk/publ/rapporter/016081-220022/

Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda har kommet med innspill til oppfølging av rapportene, og departementet vil komme tilbake til dette senere.
Som det framgår, er dette et område jeg har og vil fortsette å ha fokus på.