Skriftlig spørsmål fra Steinar Bastesen (Kp) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:391 (2003-2004)
Innlevert: 16.02.2004
Sendt: 16.02.2004
Besvart: 23.02.2004 av barne- og familieminister Laila Dåvøy

Steinar Bastesen (Kp)

Spørsmål

Steinar Bastesen (Kp): Det har i mediene fremkommet flere eksempler på at personer har fått lån til både investeringer og forbruk uten sikkerhet i inntektsgrunnlag eller egenkapital. Flere har utlån uten sikkerhet som virksomhet. Dette kan føre til at mange forbrukere låner ut over det nivået som kan ansees forsvarlig i henhold til bankmessige kriterier.
Hvordan ser statsråden på disse forholdene, og vil det bli vurdert å styrke forbrukers situasjon ved å innføre en ordning med personlig konkurs?

Begrunnelse

Det har lenge vært fokusert på de svært negative konsekvensene som både forbrukerne som lånemottakere, bankene og bankenes kunder utsettes for ved manglende evne til å innfri låneforpliktelser. Dette var blant annet bakgrunnen for innføringen av gjeldsordningsloven fra 1992.
Det har blitt etablert flere virksomheter som driver med utlån uten noen som helst form for sikkerhet for lånet, det være seg inntekstgrunnlag eller at lånetaker har egenkapital. Det er i mediene antydet at en del av disse virksomhetene, som driver en aggressiv reklame for sine "tjenester", formidler midler fra både det grå og det svarte markedet. Ser man dette i sammenheng med disse virksomhetenes flittig bruk av "oppsøkskonsulenter" ser man at denne form for næringsvirksomhet er uheldig overfor forbrukerne.
Flere har i dagens situasjon etterlyst ytterligere styrking av gjeldsofrenes situasjon, særlig de som uforskyldt har havnet i denne rollen.
Det har vært pekt på at man med en ordning med personlig konkurs, lik den man har innført i USA, kan oppnå en smidigere gjeldssanering i de tilfellene der gjeldsofferet er uforskyldt og at gjeldsbyrden er for stor til å kunne mestres. Gjeldsofferalliansen har blant annet pekt på at denne ordningen kan være et virkemiddel for å stoppe veksten i utlån til forbrukere der man med vanlige bankmessige kriterier ikke ville ha innvilget lån.
Det er også flere som har pekt på at utlåneres opplysningsplikt overfor lånemottakere med svakt økonomi grunnlag for å innfri lånet, ikke fungerer godt nok i forhold til å styrke utlåneres ansvar overfor disse forbrukerne.

Laila Dåvøy (KrF)

Svar

Laila Dåvøy: Det har i den senere tid vært en økning i antallet privatpersoner som opplever økonomiske problemer. Både økningen i saksmengden etter gjeldsordningsloven og i inkassobyråene tyder på dette. Årsakene til denne utviklingen er forskjelligartede, men det er grunn til å anta at det stadig økende kommersielle presset sammen med den intense markedsføringen av dyre forbrukslån og kjøpekreditter spiller en sentral rolle. Mange blir i dag fristet til å finansiere en levestandard de egentlig ikke har råd til ved hjelp av stadig nye forbrukslån og kreditter. Jeg har ved flere anledninger uttrykt bekymring over denne utviklingen, blant annet innkalte jeg før jul finansnæringen til et møte i departementet for å belyse disse spørsmålene nærmere.

Jeg har særlig merket meg den omfattende markedsføringen av forbrukslån og kjøpekreditter. Forbrukerombudet har for tiden finansielle tjenester som et prioritert område og har nå igangsatt et prosjekt hvor lovligheten av denne type markedsføring og avtalevilkår vil bli vurdert.

Privatpersoner med gjeldsproblemer kan i dag søke om å få gjelden helt eller delvis slettet gjennom gjeldsordningsloven. Loven bygger på en interesseavveining mellom skyldnere og deres kreditorer. Blant kreditorene kan det for øvrig være både profesjonelle långivere og privatpersoner. Skyldneren skal gis mulighet til å komme ut av en håpløs gjeldssituasjon innenfor en rimelig tidshorisont, samtidig som kreditorenes dekningsmuligheter ikke svekkes mer enn nødvendig. Dette er bakgrunnen for lovens hovedregel om at det skal fastsettes en gjeldsordningsperiode og at denne som hovedregel skal strekke seg over 5 år. Du peker på at flere har etterlyst en ytterligere styrking av forbrukerens stilling på dette området, og spør om det vil bli vurdert en ordning med personlig konkurs etter mønster av amerikansk rett. Jeg forstår det slik at det da menes en ordning hvor all gjeld slettes umiddelbart i forbindelse med konkursen, og ikke etter en gjeldsordningsperiode.

Dersom det er ønskelig å innføre slike regler, kan dette enklest gjøres ved tilpasninger i gjeldsordningsloven. Det er ikke nødvendig å etablere et nytt rettsinstitutt i form av en konkursordning for privatpersoner. Gjeldsordningsloven slik den lyder i dag åpner for øvrig for at all gjeld kan slettes umiddelbart i forbindelse med en gjeldsordning. Loven har en bestemmelse om at gjelden "kan falle bort helt eller delvis enten med en gang eller etter utløpet av en gjeldsordningsperiode" (§ 4-2 første ledd første punktum). Det er imidlertid forutsatt at det skal mye til for å bruke denne bestemmelsen, og det er svært sjelden at en gjeldsordning settes til mindre enn 5 år.

Etter min oppfatning bør regelen om at privatpersoner kan få slettet gjelden etter å ha betalt tilbake mest mulig over en femårsperiode, beholdes. Regelen, som for øvrig også er innført i våre naboland, representerer slik jeg ser det en rimelig balanse mellom de involverte partenes interesser. Det var bred enighet om femårsregelen både da gjeldsordningsloven ble vedtatt i 1992, og ved revisjonen i 2002. Det er mulig at en enklere adgang til gjeldssanering ville begrenset utlånsveksten noe. Det er imidlertid også en fare for at den økede tapsrisikoen ville ha blitt priset inn i tjenestene slik at resultatet ville blitt enda høyere rente på usikrede lån.