Skriftlig spørsmål fra Karin S. Woldseth (FrP) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:415 (2003-2004)
Innlevert: 20.02.2004
Sendt: 23.02.2004
Besvart: 01.03.2004 av barne- og familieminister Laila Dåvøy

Karin S. Woldseth (FrP)

Spørsmål

Karin S. Woldseth (FrP): Hva vil statsråden gjøre for at personer som vitner i saker som er til behandling i fylkesnemnda, blir gjort kjent med hva vitneplikten innebærer samt også hvilke begrensninger som ligger i den?

Begrunnelse

I magasinet "Fosterhjemskontakt" som utgis av Norsk Fosterhjemsforening, utgave nr. 1/2004, står det en artikkel om "Fosterforeldrene som tok opp kampen". Artikkelen beskriver også den vitneplikten som gjelder i fylkesnemnden.
Mange fosterforeldre opplever det å vitne for fylkesnemndene som vanskelig og kanskje også ubehagelig. Fosterforeldre skal i mange tilfeller "leve videre med" biologiske foreldre og andre som de blir bedt om å omtale i saken.
Tanker og vurderinger som vitner har gjort seg kan sannsynligvis oppfattes som interessante av enkelte av fylkesnemndens medlemmer. Samtidig er det slik at vitneplikten begrenser seg til beskrivelser av faktiske forhold, uten at personlige vurderinger blir tatt med.

Laila Dåvøy (KrF)

Svar

Laila Dåvøy: I saker som behandles i fylkesnemnda, har fylkesnemndas leder i den enkelte sak ansvaret for å gjøre hvert enkelt vitne kjent med hva som ligger i vitneansvaret. Nemndsleder har også et ansvar for å overvåke vitneavhøret og til å gripe inn dersom avhøret ikke foregår på en tilfredsstillende måte. Det er de reglene som gjelder for vitneførsel i sivile saker for de alminnelige domstoler som i utgangspunktet gjelder også for fylkesnemndene. Fylkesnemndsleders ansvar tilsvarer dommerens ansvar.

Jeg har forståelse for at det for mange, både sakens parter og vitner, kan oppleves som vanskelig å forklare seg i fylkesnemnda. Barnevernssaker berører alle de involverte sterkt. Det kan nok variere i hvilken grad vitnene ønsker å meddele sine personlige meninger og vurderinger overfor fylkesnemnda. Noen ønsker i minst mulig grad å uttale seg om mer enn faktiske opplysninger. En del vitner, også fosterforeldre, ønsker nok også å gi uttrykk for sine personlige synspunkter og vurderinger.

Jeg er derfor av den oppfatning at gjeldende ordning med fylkesnemndsleders oppfølgingsansvar i den enkelte sak har større betydning enn eventuelle generelle tiltak. Jeg har tillit til at fylkesnemndslederne ivaretar sitt ansvar overfor vitnene på en god måte. Jeg ser derfor ikke behov for å iversette generelle tiltak for å gjøre vitnene kjent med hva som ligger i vitneansvaret.