Skriftlig spørsmål fra Anne Helen Rui (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:428 (2003-2004)
Innlevert: 25.02.2004
Sendt: 26.02.2004
Besvart: 05.03.2004 av helseminister Dagfinn Høybråten

Anne Helen Rui (A)

Spørsmål

Anne Helen Rui (A): Situasjonen for ansatte som jobber direkte med rusavhengige personer, er fortsatt problematisk. At de tjener mindre enn de som sitter og styrer helseforetakene er jo kjent, men at de må oppleve, tross innføringen av den nye rusreformen, at rusavhengige personer som trenger akutt behandling og avrusning må vente i mange timer for å få plass, er kritikkverdig. Eksemplet nedenfor illustrerer mitt poeng.
Hvordan er det mulig at et spørsmål om garanti eller ikke garanti skal hindre en pasient i å bli lagt inn på avrusning?

Begrunnelse

En ansatt i Oslo som jobber med rusavhengige havnet i en svært desperat situasjon med en rusavhengig som hadde akutt behov for avrusning og behandling. På rusmiddeletatens avrusningsinstitusjon svarer de at de må ha en garanti fra sosialkontoret fordi pasienten er fra et annet fylke. Vedkommendes sosialkontor svarer at de ikke lenger gir garantier på grunn av rusreformen og henviser til helseforetaket. Helseforetaket svarer at de ikke nå har plass til avrusning samt at de ikke har mulighet til å gi en garanti for avrusning i Oslo. De får dessuten beskjed om at det nå ikke lenger er nødvendig med garantier. Avrusningsinstitusjonen står på sitt og må ha garanti. Den ansatte tar da dette opp med tilsynslegen og han råder vedkommende til å ta kontakt med to personer i rusmiddeletaten samt en person i Rådhuset. Disse er enten ikke tilgjengelige eller kan ikke svare på hva som er rett eller hva som den ansatte skal gjøre. Dette tok 5,5 timer og hele tiden har den ansatte den nedkjørte fysiske/psykiske rusavhengige sittende hos seg.

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Jeg finner det ikke riktig å gå inn på noen vurdering av inntektene til de ulike ansatte og yrkesgrupper som er ansatt innenfor spesialisthelsetjenesten, men ønsker å svare på det som representanten Rui berører i sitt spørsmål og begrunnelse til dette.

Som jeg har gitt uttrykk for i mange sammenhenger, er rusmiddelmisbrukere en gruppe mennesker i det norske samfunnet som "har sittet nederst ved bordet" og ikke fått det tilbud på helsetjenester som de har hatt behov for og bør ha rett til. Det er derfor et klart fremskritt at ansvaret for tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelmisbrukere gjennom rusreformen nå er blitt spesialisthelsetjeneste og derved et statlig ansvar. Ved dette har rusmiddelmisbrukere fått de samme pasientrettigheter som gjelder for øvrige pasienter i spesialisthelsetjenesten.

I begrunnelsene for sitt spørsmål har representanten Rui kort redegjort for en situasjon der en rusmiddelmisbruker er blitt en kasteball mellom et helseforetak og Oslo kommune ved rusmiddeletaten.

Jeg er enig med representanten Rui at en slik situasjon som er beskrevet, er uholdbar for den som opplevde dette. Samtidig setter dette fingeren på noe av det som var bakgrunnen for rusreformen, å unngå at rusmiddelmisbrukere ble kasteballer mellom forvaltningsnivåer.

For å kunne gi et fyldesgjørende svar på representanten Rui sitt spørsmål som mulig, er det nødvendig å klargjøre hvilken problemstilling det her er snakk om.

Etter gjennomføring av rusreformen kan en rusmiddelmisbruker selv velge på hvilken institusjon denne avrusningen skal finne sted. Dersom dette er innenfor den helseregionen vedkommende er bosatt, vil det ikke være relevant med noen garanti for et økonomisk oppgjør. Foregår denne avrusningen på en institusjon utenfor egen helseregion, vil oppgjør for denne tjenesten skje mellom respektive regionale helseforetak. Dette beskriver ansvarsforholdene ved en avrusning som har vært planlagt fra hjemkommunene til den berørte.

Avrusning kan imidlertid også være av mer "spontan" eller akutt karakter, i den forstand at den ikke har vært planlagt, og at det før en henvendelse heller ikke har vært søkt om plass ved noen institusjon. Dette er en situasjon som i særlig grad finner sted i Oslo ved avrusningsinstitusjoner som ved rusreformen ble overført til Helse Øst RHF ved Aker universitetssykehus HF. Om en rusmiddelmisbruker henvender seg direkte til en avrusningsinstitusjon i Oslo med akutt behov for avrusning, skal denne ikke bli avvist.

Slik det går frem av begrunnelsen for spørsmålet til representanten Rui, ble den aktuelle rusmiddelmisbruker avvist med begrunnelse om manglende garanti. Ut fra det jeg har redegjort for ovenfor, må dette bero på en misforståelse. Som kjent er det ca. to måneder siden rusreformen ble gjennomført. Dette kan derfor være grunn til å tro at ikke alle berørte parter og ansatte har hatt tilfredsstillende informasjon om alle sider ved rusreformen fra starten av. Dette er beklagelig særlig om det rammer enkeltpasienter. I mitt arbeid fremover vil jeg legge vekt på at de intensjoner som ligger i rusreformen blir fulgt opp.