Skriftlig spørsmål fra Ranveig Frøiland (A) til finansministeren

Dokument nr. 15:470 (2003-2004)
Innlevert: 04.03.2004
Sendt: 05.03.2004
Rette vedkommende: Justisministeren
Besvart: 12.03.2004 av justisminister Odd Einar Dørum

Ranveig Frøiland (A)

Spørsmål

Ranveig Frøiland (A): Banker selger "dårlige" lån videre til finansieringsselskap. Det kan hevdes at oppfølging og inndriving av innvilgede lån en naturlig del av det å drive bankvirksomhet, og at bankene på denne måten fraskriver seg ansvar.
Hva mener finansministeren om dette synspunktet, hvor stort omfang har dette; hvordan har utviklingen vært de siste årene, og hvilke plikter har bankene med hensyn til informasjon til långiverne og innhenting av samtykke når lån videreselges?

Begrunnelse

Før jul solgte Nordea lån til en verdi tilsvarende 7 pst. av beløpet. Gjeldsofferalliansen frykter at de som overtar kravene vil gå hardt til verks for å inndrive gjelden.

Odd Einar Dørum (V)

Svar

Odd Einar Dørum: Spørsmålet er overført fra finansministeren.

Spørsmålets deler om de faktiske sider ved bankvirksomheten hører i stor utstrekning under finansministeren, og jeg har i den forbindelse fått innspill fra Finansdepartementet. Spørsmålets del om informasjon og samtykke gjelder finansavtaleloven, som ligger under mitt ansvarsområde.

Det er etter gjeldende rett adgang til å overdra fordringer slik at disse kan inndrives av andre enn den opprinnelige kreditor. Jeg ser ikke noe problematisk ved dette, så lenge man sikrer at inndrivingen foregår på en betryggende måte. Det er i løpet av de senere år gjennomført flere lov- og forskriftsendringer med sikte på å gjøre inndrivingsprosessen mest mulig betryggende for skyldneren. I Ot.prp. nr. 26 (2000-2001) Om lov om endringer i inkassoloven foreslo Justisdepartementet å stille krav om inkassobevilling for virksomhet som går ut på oppkjøp av forfalte pengekrav og egen inndriving av disse, og å stille krav om foretaksbevilling i tillegg til personlig inkassobevilling. Disse endringene i inkassoloven ble vedtatt og satt i kraft fra 1. januar 2001. Videre er det foretatt reduksjon i maksimalsatsene for skyldneres ansvar for inndrivingskostnader ved endring i inkassoforskriften med virkning fra 1. mars 2002. I tillegg til dette foreslo Justisdepartementet i Ot.prp. nr. 115 (2001-2002) Om lov om endringar i inkassolova regler om en inkassoklagenemnd. Departementet foreslo videre å styrke sanksjonsmidlene ved brudd på god inkassoskikk. Lovforslagene ble vedtatt og satt i kraft fra 1. januar 2003.

Når det gjelder omfanget av den type virksomhet som representanten Frøiland er opptatt av, har jeg mottatt opplysninger fra Kredittilsynet om at Kredittilsynet pr. 31. desember 2003 har gitt inkassobevilling til ni foretak som kjøper forfalte fordringer og selv inndriver disse. Disse har til sammen 41 000 saker under behandling. Samlet beløp utgjør 6,2 mrd. kr. Dette er det totale antallet fordringer som er ervervet, og viser ikke andelen av fordringer overdratt fra banker eller andre finansinstitusjoner. Ut over dette har jeg ikke tilstrekkelig informasjon til konkret å uttale meg om hvordan utviklingen har vært de siste årene, men som det fremgår foran, har regelverket, uavhengig av dette, utviklet seg i retning av større beskyttelse for skyldnere.

Når det gjelder spørsmålet om informasjon og samtykke i forbindelse med videresalg av lånefordringer, viser jeg til at långiveren etter finansavtaleloven § 45 annet ledd skal varsle låntakeren om overdragelsen. Det fremgår videre av bestemmelsens første ledd at långiverens fordring uten særskilt samtykke fra låntakeren bare kan overdras til en finansinstitusjon eller til en lignende institusjon. Spørsmålet om samtykkekravet også skulle gjelde ved overdragelse mellom finansinstitusjoner, ble vurdert i Ot.prp. nr. 115 (2001-2002) Om lov om endringar i inkassolova, men Justisdepartementet frarådet dette. Stortinget sluttet seg til departementets vurdering.