Skriftlig spørsmål fra Arne Sortevik (FrP) til utdannings- og forskningsministeren

Dokument nr. 15:494 (2003-2004)
Innlevert: 10.03.2004
Sendt: 11.03.2004
Besvart: 18.03.2004 av utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet

Arne Sortevik (FrP)

Spørsmål

Arne Sortevik (FrP): Jeg har fått opplysninger som tyder på at mellom 3 000 og 4 000 norske statsborgere oppholder seg i Pakistan, at de fleste av dem er under 16 år og at de er etniske pakistanere med norsk statsborgerskap. Dette kan tyde på at mange tusen norske barn tilbringer skoletiden i Pakistan, der de ikke får opplæring i norsk og heller ikke opplæring etter norske fagplaner i samfunnsfag, historie og religion.
Mener statsråden at en slik opplæring er i tråd med opplæringslovens bestemmelser om annen tilsvarende opplæring § 2-1?

Begrunnelse

Etter det jeg har fått opplyst er både situasjon og omfang bekreftet og beskrevet av den norske ambassaden i Pakistan. Barn som er født i Norge som har norsk statsborgerskap og som oppholder seg og går på skole i Pakistan finnes særlig i Punjab-provinsen syd for landets hovedstad Islamabad. Det gjelder både barn som er født i Norge og som er sendt til Pakistan før de begynte i norsk skole og barn som har gått et par år på norske skoler. Norskopplæring er selvsagt fraværende med også viktig opplæring i viktige fag som skal sette barna i stand til å forstå det norske samfunn og integrere seg i det norske samfunn blir med dette også totalt fraværende. Ordninger som dette hindrer derfor god integrasjon og bidrar til at Norge får en konstant situasjon med 1. generasjons innvandrere.
Det er ikke undervisningsplikt i Norge. I henhold til opplæringsloven § 2-1 har barn og unge rett og plikt til grunnskoleopplæring. Plikten kan ivaretas gjennom offentlig grunnskoleopplæring eller gjennom annen, tilsvarende opplæring.
I Norge anerkjenner vi gjennom eget lovverk frittstående skoler som gjennom godkjenning også får offentlig støtte. I tillegg godkjennes private grunnskoler og opplæring i hjemmet med utgangspunkt i opplæringsloven. Det gjennomgående trekk er imidlertid at når opplæringsplikten blir ivaretatt gjennom annen tilsvarende opplæring enn offentlig grunnskole er det basert på at slik annen opplæring også har lovkrav og godkjenningskrav knyttet til seg fra norske myndigheter og basert på læreplaner for norsk skole. I tillegg gjelder også lovbestemmelser om tilsyn for alle de nevnte opplæringsformer. Langvarig opphold for norske barn i grunnskolealder i foreldres etniske opprinnelsesland med eller uten forelder/foresatt og med tilhørende skolegang må etter min vurdering være et aktivt brudd på opplæringsloven § 2-1 som omtaler både retten og plikten til grunnskoleopplæring.
Subsidiært vil jeg anføre at slik virksomhet bryter med opplæringslovens intensjon.
Endelig vil jeg peke på den viktige rollen skolen i Norge har for arbeidet med god integrasjon av flyktninger, innvandrere og asylsøkere som får permanent opphold i Norge og senere også norsk statsborgerskap. Norsk skole sørger for viktig språkopplæring samt kunnskap om norsk forhold og norsk kultur gjennom selve læringsarbeidet og gjennom samværet med etniske norske medelever. Dette er selve basisen i det gode og aktive arbeidet med integrering og vil indirekte også gi effekt til elevenes foreldre/foresatte som også kan påvirke foreldre/foresattes integreringsprosess i Norge. Når norske elever med norsk statsborgerskap på denne måten fjernes fra norsk skole fjernes de også fra det aktive arbeidet med aktiv integrering. Om dette ikke skulle bryte med bestemmelser i opplæringsloven eller med intensjoner i samme lov er konsekvenser av en praktisering av opplæringsplikten i fjernkulturelt skolemiljø åpenbart negativ for god integrering i Norge og negativ for de elevene det gjelder. Omfanget av en praktisering synes å være foruroligende stort og det synes derfor underlig at ikke dette har vært registrert gjennom registrering av mangler ved opplæringsplikten i Norge.
Jeg lar ligge de mange andre problemstillinger som en slik situasjon reiser; at integrasjon aktivt motarbeides, at en situasjon med mange 1. generasjons innvandrere faktisk opprettholdes og videreføres, økonomi knyttet til barnetrygd, kontantstøtte og forsørgerfradrag samt mulig omsorgssvikt er noen av disse andre problemstillingene som saken også reiser.

Kristin Clemet (H)

Svar

Kristin Clemet: Opplæringsloven gjelder som hovedregel ikke utenfor Norges grenser. Dette følger av det geografiske virkeområdet for loven. Nordmenn som bosetter seg i utlandet, vil derfor ikke ha rett og plikt til grunnskoleopplæring og heller ikke rett til videregående opplæring etter norsk lov. Barnets statsborgerskap har i denne sammenheng ingen betydning, det avgjørende er om barnet er bosatt i Norge eller ikke.
Departementet har ingen sikker oppfatning av hvor mange elever det kan dreie seg om som er bosatt i Norge, men likevel oppholder seg i utlandet over lengre tid uten permisjon. Jeg stiller meg imidlertid noe tvilende til at det kan dreie seg om så mange som 3-4 000 elever på bakgrunn av signaler fra de store kommunene. Departementet arbeider med å hente inn data angående grunnskoleelever på individnivå, slik vi allerede gjør for videregående opplæring. Dette vil gi oss anledning til å se hvor mange som er bosatt i Norge, ifølge Folkeregisteret, men som ikke går i grunnskolen her i landet.
Rett og plikt til offentlig grunnskoleopplæring etter opplæringsloven § 2-1 gjelder for barn som er bosatt i Norge, og det er kommunen der barnet er bosatt som er ansvarlig for at barnet får lovlig opplæring, jf. opplæringsloven § 13-1 første ledd. Unntak fra retten og plikten til å gå i offentlig grunnskole gjelder dersom elevene på annen måte får tilsvarende opplæring. Med "tilsvarende opplæring" er ment godkjent privat grunnskole/frittstående skole eller privat grunnskoleopplæring av egne foreldre. Dette framgår av merknaden til opplæringsloven § 2-1 i Ot.prp. nr. 46 (1997-98) side 152. Plikten til grunnskoleopplæring kan dermed oppfylles på tre måter: ved å gå i offentlig skole, ved å gå i godkjent privat grunnskole/frittstående skole eller ved å få privat grunnskoleopplæring av egne foreldre. Forutsetningen for rett og plikt til grunnskoleopplæring etter bestemmelsen er imidlertid at barnet er bosatt i Norge.
Ved kortvarige utenlandsopphold som ferier og lignende vil grunnskoleplikten være i behold, slik at det i disse tilfellene må søkes om permisjon, jf. opplæringsloven § 2-11. Utover dette må det foretas en konkret vurdering av om barnet fremdeles må anses bosatt i Norge. Det er kommunen der barnet er bosatt som er ansvarlig for at barn og unge får lovlig opplæring, jf. opplæringsloven § 13-1 første ledd. Det er også kommunen som har ansvaret for å følge opp dersom en elev er borte fra pliktig opplæring og foreldrene er skyld i fraværet, og det er kommunen som eventuelt må anmelde forholdet, jf. opplæringsloven § 2-1 femte ledd. Når foreldrene bor fra hverandre, anses barnet bosatt hos den av foreldrene som har omsorgen for barnet. Dette følger av forskrift til opplæringsloven § 18-1 bokstav a.
Avslutningsvis kan jeg nevne at norske elever (og EØS-borgere) ved bl.a. utenlandske eller internasjonale skoler i utlandet kan søke om tilskudd til kompletterende undervisning i norsk, samfunnsfag og kristendoms-, religions- og livssynskunnskap. Dette følger av friskoleloven § 5-6. Videre har departementet godkjent flere norske grunnskoler og videregående skoler i utlandet med rett til tilskudd etter friskoleloven, jf. friskoleloven §§ 2-1 og 2-2.