Skriftlig spørsmål fra Geir-Ketil Hansen (SV) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:500 (2003-2004)
Innlevert: 11.03.2004
Sendt: 12.03.2004
Besvart: 23.03.2004 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Geir-Ketil Hansen (SV)

Spørsmål

Geir-Ketil Hansen (SV): Hva mener statsråden om at det tar så lang tid å behandle en tilsynelatende kurant sak?

Begrunnelse

Jeg er blitt innformert om at et norsk/russisk ektepar har måttet vente svært lenge på å få sin søknad om familiegjenforening behandlet. Hun kommer fra Russland og har en sønn på 11 år. Ektemannen har jobb og bolig i Norge. Russiske og norske politimyndigheter har klarert saken, slik at det ikke skulle være formelle hindringer i veien for å innvilge familiegjenforening og permanent oppholdstillatelse for sønnen. Søknaden ble innlevert til den norske ambassaden i Moskva den 25. august i fjor, og ble loggført hos UDI i Oslo 8. september. Det er fra UDI innformert om at det vil ta fra 8 til 12 måneder å behandle søknaden. I dag 11. mars 2004, mer enn seks og en halv måneder etter er søknaden ble mottatt av UDI, er det fortsatt ikke satt saksbehandler på saken.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Jeg er meget opptatt av de lange saksbehandlingstidene på oppholdssaker i UDI, og de uheldige konsekvensene dette har for berørte enkeltmennesker og familier. Regjeringen har et sterkt fokus på å få redusert saksbehandlingstiden for alle utlendingssaker. Vi har hittil hatt et særlig fokus på asylsakene. Inneværende år har jeg imidlertid gjennom mitt tildelingsbrev til UDI rettet et fokus på de øvrige utlendingssakene, herunder familiegjenforeningssakene. Jeg har pålagt UDI å nedbygge restansene og løpende behandle alle innkomne saker.
Som representanten sikkert er kjent med, kan jeg i henhold til utlendingsloven § 38 ikke instruere Utlendingsdirektoratet eller Utlendingsnemnda om lovtolkingen, skjønnsutøvelsen eller avgjørelsen i enkeltsaker, med mindre disse berører rikets sikkerhet eller har utenrikspolitiske konsekvenser. Jeg kan derfor ikke kommentere den konkrete saken representanten refererer til, men svarer på generelt grunnlag.
Det er UDI som i første instans har ansvaret for å vurdere hvorvidt lovens vilkår er oppfylt i utlendingssakene. Dette gjelder også søknader om familiegjenforening. Søknadene forberedes hovedsakelig av lokal norsk utenriksstasjon, og innhenting av ytterligere informasjon og dokumentasjon skjer deretter hos det lokale politidistrikt hvor referansepersonen i Norge er bosatt.
På generelt grunnlag vil jeg vise til at dersom særkullsbarn søker familiegjenforening med en forelder i Norge, er det viktig at foreldreansvar er avklart og at den forelderen som eventuelt er igjen i hjemlandet har samtykket til at barnet utvandrer. I slike saker kan det ofte være vanskelig for utlendingsmyndighetene å fastslå de faktiske forhold. Vi er bundet av internasjonale regler som har til formål å motvirke og forhindre barnebortføring. Av hensyn til barnets beste er det viktig at forholdene omkring et barns utvandring er tilstrekkelig klarlagt før vi innvilger oppholdstillatelse i Norge.
Siden familiegjenforening av særkullsbarn reiser spesielle og vanskelige spørsmål, har jeg funnet det nødvendig å vurdere regelverket og praksis for familiegjenforeningssaker. I desember 2003 instruerte jeg derfor UDI, Utlendingsnemnda (UNE) og politiet om å stille alle slike saker i bero. Jeg er nå i sluttfasen av vurderingsarbeidet og vil om kort tid legge frem mitt forslag.