Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til helseministeren

Dokument nr. 15:503 (2003-2004)
Innlevert: 12.03.2004
Sendt: 12.03.2004
Besvart: 24.03.2004 av helseminister Dagfinn Høybråten

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Etter statlig overtakelse av sykehusene har det vært utallige prosesser og mange konflikter rundt det økonomiske oppgjøret. For eiendommene kan det kan se ut til å være stor forskjellsbehandling av de ulike fylkeskommunene når det gjelder hvor mye bygningsmasse de får beholde og vilkår ellers. Det kan også se ut til å være svært ulike praksis ut fra på hvilket tidspunkt avtale ble inngått.
Kan statsråden redegjøre i sin helhet for vurderinger som ligger bak hvert enkelt oppgjør og begrunne forskjellsbehandlingen?

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Stortinget har gjennom sin behandling av forslaget Om lov om helseforetak m.m. (Ot.prp. nr. 66 (2000-2001)), og i etterfølgende budsjetter etablert de rettslige og økonomiske rammer for den statlige overtakelsen av spesialisthelsetjenesten. Helsedepartementet har stått for den praktiske gjennomføringen av drøftinger, delingsforretninger og overskjøtinger osv., mens Kommunal- og regionaldepartementet har gjennomført det økonomiske etteroppgjør gjennom gjeldsslette og lignende. (Kommunal- og regionaldepartementet vil slik det også fremgikk av årets statsbudsjett ha en økonomisk gjennomgang av de gjenstående eiendommene det har vært knyttet uenighet til mellom fylkeskommunene og staten).

Da Stortinget behandlet saken om statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten var det en forutsetning at staten ved regionalt helseforetak skulle overta alle formuesposisjoner, herunder alle rettigheter og plikter som var knyttet til offentlige virksomheter innen spesialisthelsetjenesten. Dette kommer også frem i helseforetaksloven § 52 nr. 6.

En sentral målsetting var at staten skulle bli i stand til å ivareta sektoransvaret i samme omfang og med samme kvalitet som fylkeskommunene hadde gjort. I Ot.prp. nr. 66 (2000-2001) la man til grunn at den beste måten å ivareta dette hensynet på, var ved å la den statlige spesialisthelsetjenesten få tilgang til det samme produksjonsapparatet som fylkeskommunene hadde. Dette innebar at staten overtok fylkeskommunenes samlede rettigheter og plikter til produksjonsapparatet, samtidig som staten skulle overta sektoransvaret for spesialisthelsetjenesten i samme geografiske område.

Sosial- og helsedepartementet gjennomførte høsten 2001 drøftinger med alle fylkeskommuner med den hensikt å avklare hvilke formuesposisjoner som var omfattet av sykehusreformen. Det ble i denne omgangen oppnådd enighet omkring det meste, men i 13 av fylkene ble det klart at det var uenighet knyttet til enkelteiendommer. I ettertid har en imidlertid kommet til enighet med ytterligere fire fylkeskommuner og Oslo kommune.

Etter helseforetaksloven § 52 nr. 9 ble det etablert en særskilt nemndsordning for å avgjøre eventuell uenighet mellom fylkeskommunene og staten. Denne nemnda ble oppnevnt av partene representert ved Kommunenes Sentralforbund og Helsedepartementet, i tillegg til en leder utpekt av førstelagmannen i Borgarting lagmannsrett. Nemndas sammensetning organisering osv. var gjenstand for egne drøftinger mellom KS og staten, og fremstår slik jeg ser det med stor grad av legitimitet. Nemnda ved statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten har i alt mottatt 57 begjæringer/saker, hvorav 25 har blitt frafalt ensidig eller på grunn av forlik.

Prosessen rundt overtakelsen av spesialisthelsetjenesten og tilhørende formuesposisjoner har etter min oppfatning vært preget av stor grad av enighet. Overtakelsen har tross alt omfattet en stor eiendomsmasse, og uenighet har bare oppstått i et svært begrenset antall saker. Gjennomgående var det tre problemstillinger som gjentok seg. Dette var uenighet knyttet til enkelte institusjoner innen psykisk helsevern, sykehusapotek og personalboliger.

Da staten overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten var det en tjeneste som var preget av fylkesvise forskjeller i tjenestetilbud og ressursbruk. På samme måte var det også store forskjeller i hvilken bygningsmasse fylkeskommunene hadde opparbeidet innen sektoren. Disse forskjellene var et produkt av ulike faktorer som blant annet ressurstilfang, prioriteringer og definerte behov. En del av ulikhetene var altså tilsiktet i den forstand at det var fylkesvise forskjeller i vurderingen av behovet for sammensetning av ulike innsatsfaktorer. I denne sammenheng er bruk av personalboliger et godt eksempel.

Enkelte fylkeskommuner hadde en omfattende bruk av personalboliger, mens andre knapt hadde gjort bruk av denne innsatsfaktoren. Dette skyldtes at det i enkelte deler av landet var behov for å tilby en rimelig bolig eller totale "rekrutteringspakker" som innbefattet praktiske løsninger mht. flytting osv., mens det på andre steder ikke var så viktig mht. rekruttering. En ser også at bruken av boliger inn mot andre sektorer var forskjellig. Mange fylkeskommuner benyttet deler av boligmassen til personell innen for eksempel utdanningssektoren og sentraladministrasjonen.

Når staten ved Helsedepartementet har forholdt seg til spørsmålet om hvilke formuesposisjoner som var omfattet av den statlige overtakelsen, så har dette vært vurderinger i forhold til helseforetaksloven § 52 nr. 6. Denne rettslige rammen har ligget til grunn for departementets vurderinger hele veien.

Jeg vil til slutt peke på at det har vært ulike beslutningsgrunnlag mht. informasjonstilgang før og etter den statlige overtakelsen. De vurderinger som staten gjorde før helseforetakslovens ikrafttredelse 1. januar 2002 måtte i stor grad ta utgangspunkt i den informasjon som fylkeskommunene gav i drøftingsmøtene. Staten fikk i denne fasen ikke tilgang til sykehusene for å kvalitetssikre de fakta som ble lagt til grunn for drøftingene, men måtte altså i grunnlaget for sine vurderinger ta utgangspunkt i fylkeskommunenes redegjørelser. Etter 1. januar 2002 fikk staten direkte tilgang til sykehusene og de nødvendige opplysninger. Dette har gitt staten et bedre informasjonsgrunnlag for å innta forhandlings- og prosesstandpunkter overfor fylkeskommunene og i saker for nemnda.

Jeg finner det ikke riktig å gå inn på enkeltelementer i alle oppgjørene, men bare viser til de ovenfor nevnte resonnementene, hvor en også finner mye av grunnlaget for de forskjeller det refereres til i spørsmålet. Det er imidlertid min klare oppfatning at det her dreier seg om forskjeller som primært skyldes ulikheter i faktiske forhold, eventuelt informasjonstilgang og lignende i de ulike fasene av prosessen, og ikke om en forskjellsbehandling.