Skriftlig spørsmål fra Hallgeir H. Langeland (SV) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:553 (2003-2004)
Innlevert: 25.03.2004
Sendt: 25.03.2004
Besvart: 05.04.2004 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Hallgeir H. Langeland (SV)

Spørsmål

Hallgeir H. Langeland (SV): Det reageres nå på at UDI og UNE ikke legger sterkere vekt på flyktningbarnas spesielle behov. En rekke stortingsrepresentanter har i den forbindelse foreslått tiltak for barn som har sittet lenge i mottak, jf. Dokument nr. 8:50 (2003-2004). Å leve med en uavklart situasjon rammer barn og unge sterkt, og vil lett komme i konflikt med barnekonvensjonen artikkel 3.
Hva vil statsråden gjøre for å sikre at hensynet barnets beste, og vil det gis oppsettende virkning på utvisning i påvente av Stortingets behandling av lovforslaget?

Begrunnelse

Norge har inkorporert FNs barnekonvensjon, og har med det forpliktet seg til å fatte avgjørelser som "gagner barnet best". I en konkret sak hvor datteren i huset har vært på flukt i elleve av sine femten år har nemnda ikke tillagt jentas behov avgjørende vekt, men gitt familien avslag på opphold.
I FNs barnekonvensjon artikkel 3 heter det at hensynet til barnet skal veie tyngst. Professor dr.juris. Lucy Smith hevder at det er viktig å ta hensyn til de behovene et barn har for stabilitet, uavhengig av hvordan foreldrene har innrettet seg. Herunder også om foreldrene er å klandre for at barnet har hatt dårlige oppvekstvilkår. Her kan en for eksempel nevne som eksempel at foreldre blir værende igjen i Norge etter avlag på asyl, og slik forlenger barnets tid som flyktning.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Som representanten Langeland viser til har stortingsrepresentantene Heikki Holmås, Audun Bjørlo Lysbakken, Magnhild Meltveit Kleppa og Rune J. Skjælaaen fremmet et forslag, Dokument nr. 8:50 (2003-2004), om tiltak for barn som har sittet lenge i mottak. Saken er nettopp mottatt til uttalelse i Kommunal- og regionaldepartementet, og jeg kan ikke her forskuttere mitt departements behandling av denne saken.
Jeg vil imidlertid peke på at de aller fleste tilfellene som i senere tid er omtalt som lengeværende barn i mottak, er saker der det er gitt endelig avslag, dvs. at sakene er blitt grundig behandlet i to instanser, av både Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda. Noen saker er også tatt inn for rettsvesenet, og så langt er det konkludert med at det ikke foreligger brudd på barnekonvensjonen i disse sakene. I mange tilfeller vil nok også UNE ha behandlet anmodninger om omgjøring av sitt vedtak på bakgrunn av nye opplysninger i sakene. For utlendingsmyndighetene er det viktig å motivere til retur etter avslag på asylsøknader. Ingen ønsker en situasjon der folk blir gående her i årevis, uten et oppholdsgrunnlag. Jeg anser det som viktig at den ordningen vi har som gir alle med endelig avslag på asylsøknaden tilbud om å reise hjem med bistand fra International Organization for Migration (IOM), gjøres best mulig kjent. Jeg ønsker primært å fokusere på hjemvending som en varig løsning i slike saker framfor en ordning som premierer personer som velger over tid å la barna sine bli gående i en uavklart situasjon.
Norge har siden vi ratifiserte barnekonvensjonen i januar 1991 vært forpliktet til å etterleve konvensjonen. Jeg vil i denne sammenheng også vise til at utlendingsloven som trådte i kraft 1. januar 1991, har en egen bestemmelse (§ 4) om at utlendingsloven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke utlendingens stilling. Å vektlegge barnekonvensjonen er dermed et vel innarbeidet prinsipp hos utlendingsmyndighetene.
Barnekonvensjonen artikkel 3 sier at hensynet til barnets beste skal være "et grunnleggende hensyn". Slik barnekonvensjonen er formulert betyr det at hensynet til barnets beste er ett moment som offentlige myndigheter skal vurdere, men det betyr ikke at ikke andre hensyn kan tillegges like stor vekt eller være mer tungtveiende. Hensynet til barnets beste og de forpliktelsene som følger av barnekonvensjonen er dermed ett av flere hensyn som utlendingsmyndighetene vurderer.
Stortinget har vedtatt at innvandringen til Norge skal være regulert og kontrollert. Dette betyr at ikke alle utenlandske borgere som ønsker det, kan få anledning til å bosette seg her. Når personer kommer til Norge og søker asyl skal utlendingsmyndighetene i første rekke vurdere om det foreligger fare for forfølgelse eller om det er andre grunner som tilsier at personene bør få beskyttelse her, dernest vurderes om det bør gis oppholdstillatelse på humanitært grunnlag av sterke menneskelige hensyn. Hensynet til barn kan i visse situasjoner føre til at det blir gitt oppholdstillatelse i Norge, men det vil ikke i enhver sak være utslagsgivende. Jeg vil her vise til den praksisbasen som Utlendingsnemnda har opprettet, der det redegjøres for en lang rekke saker der nemnda har vurdert hensynet til barnets beste og barnekonvensjonen.
Jeg vil for øvrig understreke at det heller ikke er gitt at det alltid er til barnets/barnas beste å bli værende i Norge. Normalt vil det være til barnets beste å være sammen med sine foreldre, jf. barnekonvensjonen artikkel 9, og utlendingsmyndighetene legger til grunn at dette gjelder også når foreldrene har fått avslag på søknad om asyl. Det er etter mitt syn helt avgjørende å holde fast ved at barna er foreldrenes ansvar, og at foreldrene har hovedansvaret for sine barns utvikling. Jeg vil her vise til barnekonvensjonen artikkel 18 hvor det bl.a. fremgår at for foreldre skal barnets beste komme i første rekke.
Som representanten er kjent med, har jeg ved flere anledninger, bl.a. i Stortingets spørretime 14. januar 2004, gitt uttrykk for at jeg er prinsipielt imot en ordning der barnefamilier og andre som har oppholdt seg lenge i norske mottak gis amnesti etter et gitt antall år. En ordning med amnesti eller en ordning der for eksempel barnefamilier etter en viss tid etter et endelig avslag får sin sak behandlet på nytt, vil etter mitt syn uthule asylinstituttet og være i strid med de prinsipper som ligger til grunn for den regulerte innvandringen til Norge. Videre vil slike ordninger undergrave det faktum at et endelig avslag på søknad om asyl har som konsekvens at også barnefamilier plikter å forlate riket. Jeg anser at en slik ordning vil være svært betenkelig bl.a. av hensynet til barn som berøres. Jeg frykter at det vil kunne påvirke flere barnefamilier til ikke å vende hjem, med de ulempene dette vil medføre for barna. En slik ordning ville lett kunne føre til en økt tilstrømming av barnefamilier uten beskyttelsesbehov. I sum vil denne type ordninger kunne bidra til at flere barn kommer i en situasjon der de blir værende lenge i mottak, noe både representanten og jeg nettopp ønsker å unngå. Jeg mener derfor det her er svært viktig å være prinsippfast. Skal vedtak omgjøres, må det skyldes nye forhold i sakene, og ikke i seg selv varigheten av oppholdet i mottak.