Skriftlig spørsmål fra Asmund Kristoffersen (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:591 (2003-2004)
Innlevert: 02.04.2004
Sendt: 05.04.2004
Besvart: 20.04.2004 av helseminister Dagfinn Høybråten

Asmund Kristoffersen (A)

Spørsmål

Asmund Kristoffersen (A): Odelstinget vedtok i desember ny hjemmel i legemiddelloven til å inngå refusjonskontrakt mellom staten og et legemiddels rettighetshaver som vilkår for at staten godkjenner legemidlet for pliktmessig refusjon etter folketrygden og blåreseptforskriften. Det begynner å komme henvendelser til oss stortingsrepresentanter som om ordningen er satt ut i livet. Mange pasienter har forhåpninger om å få tilgang på nye og anbefalte legemidler.
Hva er årsakene til at ordningen eventuelt ennå ikke er satt ut i livet?

Begrunnelse

Ordningen med refusjonskontrakt ble foreslått av helseministeren og vedtatt av Stortinget bl.a. for å sørge for at blåreseptordningen i størst mulig grad ble målrettet slik at pasienter fikk anbefalt og nye legemidler til riktig tid, noe som kan ha virkning for den enkelte pasient og for folkehelsen. Samtidig skulle systemet gi mulighet for forutsigbarhet i kostnadsutvikling for myndighetene og forutsigbarhet for rettighetshaverne til legemidlet. Refusjonskontrakter ble av Stortinget sett på som et hensiktsmessig verktøy der bruken av et bestemt legemiddel vil være kostnadseffektivt i en nærmere avgrenset del av en potensiell gruppe av pasienter.
Jeg gav også min støtte til et slikt system for derved å kunne bidra til at Stortinget i minst mulig grad ble involvert i vurderinger om å innføre enkeltlegemidler i blåreseptordningen. Etter mitt syn er det viktig at dette systemet nå blir satt ut i praksis.

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Endringen i legemiddelloven som gav hjemmel for refusjonskontrakter, er en ny ordning som kan tas i bruk når man ønsker å knytte særskilte vilkår for godkjenning av enkelte legemidler for pliktmessig refusjon fra folketrygden (blåreseptordningen). Spørsmålet ble i sin tid særlig aktualisert i forbindelse med vurderingen av pliktmessig refusjon etter blåreseptforskriften § 9 for diabeteslegemidlene Actos og Avandia, men ordningen kan være aktuell også for andre legemidler.
Når det spesielt gjelder legemidlene Actos og Avandia, ble det avholdt forhandlingsmøter med de aktuelle legemiddelfirmaene parallelt med Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 88 (2002-2003) høsten 2003. Firmaene brøt den gang disse forhandlingene, mens proposisjonen var til behandling i Stortinget.
Forhandlingsbruddet innebar at departementet måtte revurdere sine krav til innhold i de konkrete refusjonskontraktene etter at Stortinget hadde vedtatt ny hjemmel for refusjonskontrakter i legemiddelloven i desember 2003. Statens legemiddelverk avholdt i den sammenheng et sonderingsmøte med partene for å finne ut om det var grunnlag for å gjenoppta forhandlingene. Arbeidet ledet frem til at Legemiddelverket i februar 2004 mottok et forhandlingsmandat fra departementet, og forhandlinger ble igangsatt umiddelbart.
Det har i løpet av mars 2004 vært avholdt tre forhandlingsmøter med GlaxoSmithKline og ett forhandlingsmøte med legemiddelselskapet Eli Lilly. Dersom man kommer fram til et forhandlingsresultat, er det forutsatt at dette skal forelegges departementet for godkjenning.
Jeg kan videre nevne at legemiddelfirmaet GlaxoSmithKline i brev til departementet i mars 2004 har reist spørsmål om en eventuell refusjonskontrakt for legemidlet Avodart ved behandling av benign prostatahyperplasi (BPH). Departementet har i sitt brev til firmaet orientert om at Statens legemiddelverk nå foretar en samlet vurdering av refusjonsstatus for flere legemidler for samme indikasjon, og har i denne sammenheng bedt Legemiddelverket også vurdere spørsmålet om bruk av refusjonskontrakt ved ev. opptak av slike legemidler (herunder Avodart) på preparatlisten til blåreseptforskriften § 9.
Disse to eksemplene viser etter min vurdering at ordningen med refusjonskontrakt kan være en nyttig ordning som legemiddelforvaltningen aktivt kan vurdere å bruke i særskilte tilfeller der forholdene måtte ligge til rette for en slik løsning, selv om man så langt ikke har forhandlet fram kontrakter som er godkjent av legemiddelfirmaer og legemiddelmyndigheter og som er satt ut i livet.