Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:599 (2003-2004) Innlevert: 13.04.2004 Sendt: 14.04.2004 Besvart: 21.04.2004 av fiskeriminister Svein Ludvigsen
Steinar Bastesen (Kp): Det foreligger nå flere og flere rapporter om kongekrabbe i områdene ved Bjørnøya og videre inn i vernesonen rundt Svalbard. Det er fra myndighetene gitt russerne rett til å være med på forvaltningen av kongekrabben i Øst-Finnmark. Hva har statsråden tenkt å foreta seg for å hindre en videre ekspansjon av kongekrabben i Barentshavet med vernesonen, og vil man også i disse områdene gi russerne rett til å være med på forvaltningen av denne arten?
Svein Ludvigsen: De nordligste observasjonene av kongekrabbe i Barentshavet så langt er på ca. 72°40'N og ca. 22°25'Ø, hvilket vil si halvveis mellom Nordkapp og Bjørnøya. Oppslagene i mediene om funn av kongekrabber vest av Svalbard viste seg ved nærmere undersøkelser å være store trollkrabber, som finnes naturlig i disse områdene. Så langt er det derfor ikke gjort observasjoner av kongekrabbe verken rundt Bjørnøya eller i svalbardsonen for øvrig. Registreringer Havforskningsinstituttet har mottatt fra trålere langs kysten av Øst-Finnmark viser at kongekrabben ser ut til å ha en overveiende kystnær utbredelse, men det er gjort noen bifangster av krabben lenger til havs, ca. 10-20 nm fra land. Basert på kunnskap om kongekrabbens biologi i dens naturlige utbredelsesområde (Beringhavet), vet vi at krabben vandrer mellom grunne (5-20 m) og dype områder (dypere enn 400 m) gjennom året. Kongekrabben i Barentshavet ser ut til å ha samme atferd. Det er imidlertid uklart hva som er årsaken til dette vandringsmønsteret, men det har trolig en sammenheng med temperatur og tilgjengelig næring. Kysten av Finnmark og Troms karakteriseres av dype fjorder samt en kyststrekning hvor eggakanten er nær kysten (mindre enn 10 nm). Dette er en topografi som er svært forskjellig fra det en finner i Beringhavet og i de russiske delene av det sørlige Barentshavet. Kongekrabben vil dermed kunne finne de nødvendige dybder relativt kystnært, og behovet for å vandre langt til havs vil ikke være det samme som i de nevnte områdene, dersom dyp i seg selv er en avgjørende faktor. Gjennom avtaler med Kystvakten og Overvåkingstjenesten for fiskefelt om registreringer av bifangst av kongekrabbe i trålfisket, samt observasjoner på egne tokt, vil Havforskningsinstituttet til enhver tid følge utbredelsen av kongekrabben i de åpne havområdene i norsk økonomisk sone av Barentshavet. Resultatene fra denne kartleggingen rapporteres til fiskerimyndighetene jevnlig. I tillegg til kunnskap om hvor krabben finnes og hvordan den vandrer, er kongekrabbens innvirkning på økosystemet et tema som utgjør en viktig del av den forskningen som gjøres på denne arten. Vi har behov for mer kunnskap om disse forholdene, og har avsatt forskningsmidler til dette. Norske myndigheter har i forståelse med Russland satt en vestlig grense for fellesforvaltningen av kongekrabben i Barentshavet ved 26° østlig lengdegrad (Magerøya). Vest for denne grensen vil målet med forvaltningen av kongekrabben være å holde bestanden av krabbe på et lavest mulig nivå, aller helst så nært null som mulig. På vestsiden av grensen står vi fritt til å fastsette de tiltak vi finner nødvendige og hensiktsmessige for å begrense den videre utbredelsen av krabben, inntil vi vet mer om de økologiske effektene av krabben i våre farvann. En forutsetning for dette er at tiltakene vest for grensen ikke påvirker krabbestanden i russiske farvann. Øst for grensen vil krabben bli forvaltet som en felles ressurs med russerne. Jeg har i desember 2003 fastsatt et utkastforbud for kongekrabbe vest og sør for Fruholmen fyr og helt til svenskegrensen. Formålet med dette tiltaket er først og fremst å hindre videre spredning ved utsetting/utkast av krabbefangst. Fiskeridepartementet er i gang med å vurdere ulike tilnærminger til et helhetlig forvaltningsregime for kongekrabbe vest for 26-graden. Dette arbeidet skjer i dialog mellom næring, forskning og forvaltning og innebærer nødvendigvis krevende avveininger som kan møte forventningene både vest og øst for 26-graden.