Skriftlig spørsmål fra May Hansen (SV) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:619 (2003-2004)
Innlevert: 22.04.2004
Sendt: 22.04.2004
Besvart: 29.04.2004 av barne- og familieminister Laila Dåvøy

May Hansen (SV)

Spørsmål

May Hansen (SV): Det fremgår av krav til kvalitet i barneverninstitusjoner § 3 tredje ledd at alle barn og ungdom skal gis tilbud om enkeltrom. Institusjoner som behandler ungdom med rus- og atferdsproblemer har erfaringer med at fellesrom skaper stabilitet og er en del av behandlingen. Dette er institusjoner med gode behandlingsresultater. Søknader fra dem om dispensasjon fra enkeltromkravet blir avslått.
Hva vil statsråden gjøre for disse institusjonene skal kunne drive videre med sin behandling som gir gode resultater?

Begrunnelse

Det kan ikke være meningen at forskrifter skal utelukke at ungdom kan bo sammen i en rusinstitusjon når dette har vist seg å være faglig sett mest formålstjenlig for ungdom i startfasen av en behandling. Det må kunne gis dispensasjon når dette er en del av behandlingsopplegget. Gode institusjoner med gode faglige og pedagogiske plattformer må videreføres. Vi har få institusjoner som behandler ungdom under 18 år, og det er nødvendig og opprettholde de som har gode resultater.

Laila Dåvøy (KrF)

Svar

Laila Dåvøy: Det fremgår av forskrift om krav til kvalitet i barneverninstitusjoner § 3 tredje ledd at alle barn og ungdom skal gis tilbud om enkeltrom med mindre institusjonens målgruppe er små barn. Forskriften inneholder ingen hjemmel til å dispensere fra krav fastsatt i forskriften. Dette innebærer at kravet om enkeltrom er absolutt. Institusjoner som ikke oppfyller kravet om enkeltrom oppfyller derfor ikke vilkårene for godkjenning.
For barn og ungdom med alvorlige atferdsproblemer er det i de senere år først og fremst satset sterkt på å utvikle familie- og nærmiljøbasert metodikk. Bakgrunnen for denne satsingen er at forskning har vist at institusjon alene ikke er egnet for behandling av denne gruppen. Nyere gjennomgang av internasjonal kunnskap har imidlertid vist at det er mulig å oppnå gode resultater også i institusjon, og det er gitt indikasjoner på hva som skiller effektiv behandling fra mindre effektiv. Departementet er ikke kjent med undersøkelser som viser at fellesrom skal ha bidratt til positiv effekt for ungdom som er plassert i institusjon. Tvert i mot fremgår det av en relativt ny kunnskapsoversikt at ulike former for ukontrollert kontakt og kommunikasjon ungdom i mellom lett bidrar til å opprettholde interessen for f.eks. kriminalitet og rusmidler, og dermed virker hemmende på behandlingen. (Tore Andreassen: "Behandling av ungdom i institusjon - hva sier forskningen?", Kommuneforlaget 2003). Etter departementets vurdering er dette et relativt sterkt argument mot at ungdom med alvorlige atferdsproblemer skal bo sammen i fellesrom.
Som en videreføring av den kunnskapsstatus som nå foreligger, er det under utvikling en behandlingsmodell som skal prøves ut i praksis av Statens barnevern og familievern. For øvrig er det et viktig poeng at institusjonsplassering og familiebaserte tilbud vil bli sett og brukt mest mulig i sammenheng.
Departementet anser kravet om enkeltrom som rimelig og naturlig, bl.a. ut fra at den ungdomsgruppen det gjelder skal kunne ha et privatliv som er mest mulig likt det andre ungdommer har. Institusjoner som ønsker godkjenning innenfor det nye systemet, må derfor tilpasse seg regelen om enkeltrom. Dersom det i tiden som kommer skulle komme signaler om utilsiktede negative bivirkninger av dette kravet, vil departementet eventuelt måtte vurdere bestemmelsen på nytt.