Skriftlig spørsmål fra Arne Sortevik (FrP) til utdannings- og forskningsministeren

Dokument nr. 15:645 (2003-2004)
Innlevert: 03.05.2004
Sendt: 03.05.2004
Besvart: 12.05.2004 av utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet

Arne Sortevik (FrP)

Spørsmål

Arne Sortevik (FrP): I skriftlig spørsmål nr. 494 og 548 er det belyst forhold knyttet til at norske barn med foreldre som har innvandrerbakgrunn og som er bosatt i Norge blir sendt til bl.a. Pakistan for å gå på skole der. Fravær fra skolen i Norge for norske barn bosatt i Norge og som ikke er gyldig eller godkjent vil være i strid med opplæringsloven. Også lov om barneverntjenester har bestemmelser som kan være brutt ved slikt fravær.
Hva vil statsråden gjøre for å samordne innsats mot slik virksomhet med andre berørte departement?

Begrunnelse

Det synes å være klart dokumentert at barn i skolepliktig alder i henhold til norske bestemmelser, som har foreldre med innvandrerbakgrunn og som er bosatt i Norge, sendes ut av Norge etter initiativ fra foreldre/foresatte for å gå på skole i foreldrenes opprinnelige hjemland.
Det synes klart fra statsrådens svar på skriftlig spørsmål nr. 548 at fravær som ikke er gyldig eller godkjent vil bryte med opplæringslovens bestemmelser. Det fremgår også av opplæringslovens tekst i § 2-1 at det er kommunen som må sette frem krav om påtale dersom bestemmelsene i denne paragrafen brytes.
Her må både Utdannings- og forskningsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet føle ansvar for å oppfordre kommuner med et betydelig antall innbyggere med innvandrerbakgrunn til særlig å følge opp at barn i skolepliktig alder faktisk begynner på norsk skole, fortsetter i norsk skole og er til stede i norsk skole. De samme departementene må kunne bistå i dette arbeidet.
Jeg viser videre til at lov om barneverntjenester har en formålsparagraf som skal sikre barn trygg oppvekst og sikre at som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Etter samme lovs kap. 4 § 4-3 har også barneverntjenesten rett og plikt til å foreta undersøkelser. Foreldre/foresattes bortsending av barn bosatt i Norge for å få skolegang i foreldres opprinnelig hjemland vil åpenbart kunne skje uten at barnet har mulighet til å motsette seg dette og derfor kan det åpenbart også skje mot barnets vilje. Grunnlag for bruk av bestemmelser i lov om barnevern bør derfor være til stede.
Endelig vil jeg vise til at en slik bortsending åpenbart ikke fremmer integrasjon i Norge. Ikke bare blir barna problem med å bruke å forstå norsk opprettholdt; det blir også forsterket og videreført. Dersom norske myndigheter velger å lukke øynene for at slik virksomhet faktisk skjer, og at det faktisk også skjer i et betydelig omfang opprettholdes og forsterkes den integrasjonsnegative effekten.
Det er derfor viktig at norske politiske myndigheter tar tak i denne problemstillingen og samordner oppfølgning og virkemidler mellom de tre departementene som bør være ansvarlig: Utdannings- og forskningsdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet. Da det er barn i skolepliktig alder som rammes er det naturlig at det er statsråden som er ansvarlig for utdanning som tar ansvar og initiativ i saken.

Kristin Clemet (H)

Svar

Kristin Clemet: Innledningsvis vil jeg vise til svarene på skriftlig spørsmål nr. 494 og 548 der jeg redegjør for ulike forhold knyttet til barn som tas ut av norsk skole.
Rett og plikt til offentlig grunnskoleopplæring etter opplæringsloven § 2-1 gjelder for barn som er bosatt i Norge, og det er kommunen der barnet er bosatt som er ansvarlig for at barnet får lovlig opplæring, jf. opplæringsloven § 13-1 første ledd. Unntak fra retten og plikten til å gå i offentlig grunnskole gjelder dersom elevene på annen måte får tilsvarende opplæring. Forutsetningen for rett og plikt til grunnskoleopplæring etter § 2-1 er imidlertid at barnet er bosatt i Norge. Ved kortvarige utenlandsopphold som ferier og lignende vil grunnskoleplikten være i behold, slik at det i disse tilfellene må søkes om permisjon, jf. opplæringsloven § 2-11. Utover dette må det foretas en konkret vurdering av om barnet fremdeles må anses bosatt i Norge.
Dersom barn bosatt i Norge har fravær som ikke er gyldig eller godkjent, slik at barnet ikke får lovlig opplæring, vil dette være i strid med opplæringsloven. I slike tilfeller kan foreldrene straffes med bøter, jf. opplæringsloven § 2-1 femte ledd der det heter: "Dersom ein elev utan å ha rett til det har fråvære frå den pliktige opplæringa, kan foreldra eller andre som har omsorg for eleven, straffast med bøter dersom fråværet kjem av at dei har handla forsettleg eller aktlaust. Offentleg påtale blir ikkje reist utan når kommunen set fram krav om slik påtale". Det er altså kommunen der barnet er bosatt som er ansvarlig for at barn og unge får lovlig opplæring, jf. opplæringsloven § 13-1 første ledd. Det er også kommunen som har ansvaret for å følge opp dersom en elev er borte fra pliktig opplæring og foreldrene er skyld i fraværet, og det er kommunen som eventuelt må anmelde forholdet, jf. opplæringsloven § 2-1 femte ledd. Bøtelegging etter denne bestemmelsen kan foretas både når fraværet skyldes manglende aktivitet fra foreldrenes side, og når foreldrene aktivt har holdt barna hjemme. Likestilt med foreldrene er andre som har daglig omsorg for barnet.
Opplæringslovens bestemmelser om rett og plikt til opplæring og hjemmelen til bøtestraffer ved brudd på denne plikten, gjelder som nevnt for barn som er bosatt i Norge. Foreldre har imidlertid i samsvar med foreldremyndigheten rett til å melde barnet ut av norsk skole og velge å gi barnet opplæring i utlandet. Ettersom opplæringsloven som hovedregel ikke gjelder utenfor Norges grenser, vil det være opp til foreldrene og skolelovgivningen i vertslandet om barnet får grunnskoleopplæring. I forhold til opplæringslovens bestemmelser om fravær, er det imidlertid et krav at foreldrene melder fra om at barnet blir bosatt i utlandet og derfor tas ut av norsk skole.
Når det gjelder spørsmålet om samarbeid mellom Utdannings- og forskningsdepartementet og andre berørte departementer, viser jeg til at det for tiden pågår et samarbeid mellom Utdannings- og forskningsdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet mfl., der det blant annet drøftes virkemidler for å motvirke at barn urettmessig tas ut av norsk skole.
I den grad det skulle foreligge forhold som gjør det aktuelt å anvende barnevernlovens bestemmelser, vil jeg gjøre oppmerksom på at både opplæringsloven § 15-3 og friskoleloven § 7-4 pålegger skolepersonalet å være på vakt overfor forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten. Bestemmelsene fritar videre skolepersonalet fra taushetsplikten og pålegger blant annet personalet å av eget tiltak melde fra til barneverntjenesten dersom det er grunn til å tro at det foreligger en alvorlig form for omsorgssvikt.