Skriftlig spørsmål fra Ingvild Vaggen Malvik (SV) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:664 (2003-2004)
Innlevert: 07.05.2004
Sendt: 07.05.2004
Besvart: 14.05.2004 av miljøvernminister Børge Brende

Ingvild Vaggen Malvik (SV)

Spørsmål

Ingvild Vaggen Malvik (SV): Den norske loven om miljøinformasjon er en implementering av Århuskonvensjonen. Loven skal sikre tilgang til miljøinformasjon for allmennheten. Unntak fra den generelle tilgangen er bl.a. behovet for vern av forretningshemmeligheter. Slike avslag kan klages inn for nemnda. Århuskonvensjonen artikkel 9 bestemmer at klageorganet skal være uavhengig og upartisk. Miljøverndepartementet vil legge sekretariatet for klagenemnda til departementet.
Kan statsråden se det problematiske i at en her kommer i konflikt med artikkel 9?

Begrunnelse

For at saker skal kunne overprøves er det vesentlig at klageorganet er uavhengig og upartisk. Det er i den forbindelse viktig med et eget, separat sekretariat. Sekretariatet spiller en viktig rolle i håndteringen av sakene, det forbereder behandlingen og er førstelinje ut.
Videre er det svært viktig at lovens unntaksbestemmelser om forretningshemmeligheter ikke brukes til å uthule loven. I spørretimen den 21. april svarte statsråden slik på mitt spørsmål om Snøhvit og miljøinformasjonsloven: "Når det gjelder rene forretningshemmeligheter - altså hvordan de ulike kjemiske stoffene er satt sammen, det kan være et produkt som du nærmest har tatt patent på - håper jeg representanten har forståelse for at norske bedrifter ikke kan gå ut med det. Man skal bli kjent med miljøvirkningene av de utslippene som er."
Statsråden illustrerer selv i sitt svar hvor problematisk dette blir og hvor lite uavhengig klageorganet er.
Allmennhetens mulighet til å overprøve vedtak i form av påklage til nemnda, er den demokratiske retten en har til å prøve grenseoppgangen mellom tilgang til informasjon og forretningshemmeligheter. Det sies videre i svaret at klage på vedtak fra SFT skal rettes til Miljøverndepartementet. Det vil altså si at staten skal behandle klager på seg selv.

Børge Brende (H)

Svar

Børge Brende: Den nye miljøinformasjonsloven inneholder regler om allmennhetens rett til miljøinformasjon både fra offentlige organer og offentlige og private virksomheter. Norge ratifiserte Århuskonvensjonen kort tid etter at den nye loven var vedtatt av Stortinget. Forpliktelsene i konvensjonen var i stor grad oppfylt i nasjonal rett før loven ble vedtatt, men det var behov for enkelte lovendringer for å bringe norsk rett fullt ut i samsvar med konvensjonen. Den nye loven går imidlertid på noen områder lenger enn det som er nødvendig for å oppfylle konvensjonen, blant annet når det gjelder rett til miljøinformasjon fra private virksomheter.
Når det gjelder klager på avslag på krav om miljøinformasjon, er det i loven etablert ulike ordninger for klage på offentlige og private avgjørelser. Klage på vedtak fattet av offentlige organer avgjøres av overordnet organ, på samme måte som avslag på innsyn etter offentlighetsloven. Klager over for eksempel Statens forurensningstilsyns eventuelle avslag på miljøinformasjon går derfor til Miljøverndepartementet som nærmeste overordnede forvaltningsorgan. Loven endrer med andre ord ikke det system som allerede følger av offentlighetsloven, jf. offentlighetsloven § 9.
Århuskonvensjonen artikkel 9 inneholder bestemmelser om adgang til klage og domstolsprøving knyttet til avslag på krav om miljøinformasjon, men stiller ikke krav om en særskilt tvisteløsningsmekanisme. Utover adgangen til å klage til overordnet organ kan den som får avslag på innsyn i miljøinformasjon i Norge eventuelt bringe saken inn for domstolene. Videre kan også klage på forvaltningens etterlevelse av miljøinformasjonsloven bringes inn for Sivilombudsmannen. Samlet sett oppfyller disse ordningene Århuskonvensjonens krav om at det skal være adgang til overprøving av et uavhengig organ.
Århuskonvensjonen omhandler ikke rett til miljøinformasjon fra privat virksomhet, det finnes derfor heller ikke regler i konvensjonen som sier noe om rett til overprøving av avslag på krav om miljøinformasjon fra private virksomheter.
I og med at miljøinformasjonsloven også innebærer en rett til å få miljøinformasjon fra private virksomheter, ble det foreslått å nedsette et eget uavhengig organ til å behandle klager over avslag på innsyn hos private. Stortingets flertall sluttet seg til dette og Klagenemnda for miljøinformasjon trådte i funksjon fra 1. januar 2004. Klagenemndas leder og nestleder har juridisk kompetanse og nemnda består for øvrig av seks personer med erfaring fra næringslivet, miljø-, medie- og forbrukersiden. Klagenemnda vil være et viktig element for å sikre allmennhetens rettigheter etter loven.
I Ot.prp. nr. 116 (2001-2002) fremgår: "Departementet har ikke foreslått uttrykkelige regler om plasseringen av sekretariatsfunksjonen for nemnda, men antar at det vil kunne være hensiktsmessig om denne plasseres i Miljøverndepartementet. Før man eventuelt vet hvor mye arbeid det blir med behandling av klagesakene, er det ikke formålstjenlig å opprette et eget separat sekretariat for nemnda." Stortinget hadde ingen merknader til dette i sin behandling av loven (Innst. O. nr. 60 (2002-2003)). Departementet har også senere i brev til klagenemndas leder av 10. desember 2003 gitt uttrykk for at plassering av sekretariatet i Miljøverndepartementet er å anse som en foreløpig ordning, da det er hensiktsmessig å få et nærmere inntrykk av saksmengden til Klagenemnda for miljøinformasjon før det konkluderes endelig med hvordan sekretariatsfunksjonen skal ivaretas.
Av forskrift om Klagenemnda for miljøinformasjon fremgår det eksplisitt at nemnda er et uavhengig organ. Sekretariatet til klagenemnda skal kun bistå nemnda i deres arbeid og har ingen beslutningsmyndighet. Jeg mener klagebehandlingen etter miljøinformasjonsloven både for vedtak i offentlig sektor og privat virksomhet er sikret en nødvendig uavhengighet.