Skriftlig spørsmål fra Hallgeir H. Langeland (SV) til fiskeriministeren

Dokument nr. 15:665 (2003-2004)
Innlevert: 07.05.2004
Sendt: 07.05.2004
Besvart: 14.05.2004 av fiskeriminister Svein Ludvigsen

Hallgeir H. Langeland (SV)

Spørsmål

Hallgeir H. Langeland (SV): Tobisbestanden i Nordsjøen er truet. En stans i fisket etter tobis kan føre til en opptrapping i fisket av kolmule med det resultat at også denne fiskearten blir utrydningstruet. Dette kan true hundrevis av arbeidsplasser i fiskerinæringen.
Hva vil statsråden gjøre for å hindre at et sammenbrudd i tobisbestanden får alvorlige følger for fiskerinæringen, og hvilke tiltak bør iverksettes for å sikre en bærekraftig forvaltning av havets fiskeressurser?

Begrunnelse

Årets landinger av tobis er svært dårlige. Rovdrift på ressursene i havet ødelegger næringsgrunnlaget for fiskerinæringen, og svært mange arbeidsplasser kan bli nedlagt. Den norske fiskeriforvaltningen må løse store utfordringer i tiden fremover. Dersom fisket av kolmule økes, er det stor sannsynlighet for at også denne arten blir utrydningstruet. Det er behov for en langsiktig og bærekraftig forvaltning av havressursene for å sikre næringsgrunnlaget i fremtiden.

Svein Ludvigsen (H)

Svar

Svein Ludvigsen: Jeg kan forsikre om at også jeg er bekymret over de siste rapportene fra havforskerne om den bekymringsfulle situasjonen for tobisbestanden i Nordsjøen. Jeg kan også forsikre om at det overordnede mål for norske fiskerimyndigheter er en bærekraftig forvaltning av alle fiskebestandene i våre farvann.
Når det gjelder forvaltningen av tobis, er det altså slik at fisket på denne bestanden, som vi deler med EU, hittil ikke har vært kvoteregulert Like fullt har beregnet gytebestand og fiskedødelighet fluktuert uten noen spesiell tendens de siste 20 årene. Faktisk var Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) så sent som høsten 2002, i forbindelse med kvoteanbefalingene for 2003, av den oppfatning at gytebestanden av tobis var over føre-var-nivået og at bestanden tålte det daværende fisketrykket. 2002 var også et år med gode fangster i det norske tobisfisket.
Så kom 2003, som altså var et langt dårligere fangstår for norske tobisfiskere. Dette ble også reflektert i rådgivningen fra ICES sist høst, som var langt mer pessimistisk enn den hadde vært året før. Dette signalet forholdt vi oss selvsagt ikke passive til fra norsk side.
Under forhandlingene med EU sist høst om kvoteavtalene for 2004 ble vi enige om å opprette en felles arbeidsgruppe på arter som hittil ikke har vært gjenstand for fellesforvaltning av Norge og EU, herunder tobis, for å utarbeide et faglig grunnlag for en fremtidig fordeling og forvaltning av disse bestandene. Både EU og Norge legger stor vekt på en rask fremdrift i arbeidet i denne gruppen.
For å beskytte tobisyngel har vi videre innført begrensninger i det norske tobisfisket fra og med inneværende år ved at sesongstart utsettes med én måned til 1. april og sesongstopp fremskyndes med én måned til 30. september. I tiden fremover vil vi også fortløpende vurdere ytterligere begrensninger i fangstsesongen hvis vi finner dette nødvendig og hensiktsmessig.
Samtidig må det påpekes at tobis altså er en bestand som Norge deler med EU. Faktisk har EU (i første rekke Danmark) i løpet av de ti siste årene fisket tre ganger så mye tobis som Norge har fisket. En effektiv totalforvaltning av tobisbestanden vil derfor ikke være mulig uten at EU er med fullt og helt. Det er derfor mitt oppriktige håp at arbeidet i ovennevnte arbeidsgruppe vil gi et godt grunnlag for en konstruktiv dialog med EU om den fremtidige forvaltningen av tobisbestanden.
Når det gjelder kolmulefisket, vil jeg påpeke at det ikke uten videre er noen sammenheng mellom dette fisket og fisket etter tobis. Hvis tobisbestanden skulle bryte sammen ville jeg selvfølgelig vurdere alle tiltak som kunne bidra til å skåne næringen mest mulig, men dette betyr ikke det samme som at jeg uten videre ville åpnet opp for et økt fiske etter kolmule. Det ville vært uansvarlig av meg som fiskeriminister hvis jeg kompenserte med økt fiske på andre bestander hver gang det skjedde en dramatisk nedgang i en bestand som var viktig for næringen.
Samtidig må jeg imidlertid understreke at kolmulefisket representerer en spesiell situasjon i forhold til de aller fleste andre norske fiskerier, ettersom dette fisket ennå ikke er gjenstand for en omforent internasjonal regulering. Siden 1999 har de landene som er definert som kyststater til kolmule - Norge, EU, Færøyene, Island og Grønland, sammen med Russland som spesielt invitert part, forsøkt å få på plass et forvaltningsregime for kolmulebestanden i hele dens utbredelsesområde, men dessverre uten noen endelig løsning hittil. I disse forhandlingene har Norge på den ene siden hele tiden spilt en aktiv og konstruktiv rolle, bl.a. ved å fremme flere forskjellige kompromissforslag. På den annen side har vi imidlertid våre nasjonale interesser å forsvare i forhold til å oppnå en rettferdig andel av bestanden ut fra sonetilhørighet og vårt tradisjonelle fiske. Dette gjør det vanskelig å trappe ned det norske fisket når de andre partene trapper opp sitt. Like fullt har vi ved enkelte anledninger iverksatt tiltak for å beskytte kolmulebestanden når vi har funnet dette nødvendig. For eksempel vedtok vi nylig én måneds stopp i det norske kolmulefisket for å beskytte ungfisk.
I henhold til de seneste beregninger fra ICES, er dessuten kolmulebestanden foreløpig langt fra å være "utrydningstruet". Selv med det høye fiskepresset som nå har vart over flere år, ble gytebestanden så sent som i fjor vurdert av ICES til å være 50 pst. over det fastsatte føre-var-nivået for denne bestanden.
Samtidig er det selvfølgelig ikke en tilfredsstillende situasjon at vi foreløpig ikke har noen totalregulering på plass for denne bestanden. Uavhengig av hvor sterk bestanden er nå vil dette ikke være bærekraftig i lengden. Jeg kan derfor forsikre om at vi frå norsk side vil fortsette våre bestrebelser på å få til en forsvarlig totalforvaltning av denne bestanden. Som med tobisforvaltningen forutsetter imidlertid dette at alle de involverte parter er villige til å bidra fullt og helt til en endelig løsning.
Til slutt vil jeg understreke at norske fiskerimyndigheter selvfølgelig er opptatt av å sikre det fremtidige næringsgrunnlaget for den norske fiskeflåten og -industrien. Som stortingsrepresentanten Langeland selv skriver i sitt brev, forutsetter dette en "langsiktig og bærekraftig forvaltning av havressursene". Dette har da også vært det fundamentale prinsipp i norsk fiskeriforvaltning frem til nå, og det vil det også være i fremtiden.