Skriftlig spørsmål fra Olav Gunnar Ballo (SV) til helseministeren

Dokument nr. 15:106 (1997-98)
Innlevert: 04.03.1998
Sendt: 05.03.1998
Besvart: 12.03.1998 av helseminister Dagfinn Høybråten

Olav Gunnar Ballo (SV)

Spørsmål

Olav Gunnar Ballo (SV): I den veileder Statens Helsetilsyn har utgitt i forbindelse med smittevernloven, sies det spesifikt at det skal gis forebyggende hjelp som f.eks. nødvendig bistand til bolig. Det er svært ulik praksis fra kommune til kommune i forhold til overholdelse av smittevernlovens bestemmelse. Ble det i forbindelse med smittevernlovens gjennomføring sendt tydelig beskjed til kommunene om at slik bistand er viktig og skal ytes, og hva vil helseministeren nå gjøre da dette ikke fungerer tilfredsstillende?

Begrunnelse

Smittevernlovens §6.1 har følgende ordlyd: «Enhver har rett til nødvendig smittevernhjelp. Smittevernhjelp er å anse som en del av rett til helsehjelp, jfr.kommunehelsetjenestelovens §2-1 og sykehuslovens §6.»
Dette utdypes ytterligere i den veileder Statens Helsetilsyn har gitt ut. Det heter der at «selv om der i loven er vist til kommunehelsetjenesteloven og sykehusloven er det i forarbeidet forutsatt at også relevante tjenester fra andre etater kan komme i betraktning som smittevernhjelp. Det som er sagt om rekkevidden av tjenestene må gjelde tilsvarende også i slike tilfeller, f.eks. dersom det er aktuelt med tjenester etter sosiallovgivningen.»
Boligproblemet er vanskelig for hiv-positive generelt, men er nesten uoverstigelig for hiv positive stoffbrukere. Erfaringene som er gjort i Oslos boligtiltak for hiv positive stoffbrukere er gode, men kapasiteten står ikke i forhold til behovet. Flere hiv-positive stoffbrukere frister tilværelse på hospitser og hybelhus, hvor deres muligheter til å fungere svekkes kraftig. Dette gjelder også andre byer enn Oslo. En kan sette store spørsmålstegn ved om rettighetene deres iflg. smittevernlovens §6.1 blir ivaretatt.
Forebygging her må tolkes og sees i sammenheng med forebyggingen av en forverring av den hiv positives allmenne helsetilstand. Det eksisterer boligproblem for store deler av befolkningen i de større byene, men en får samtidig inntrykk av at det har vært vist svært liten fantasi i å finne alternativer til hiv-positive stoffbrukere.
I tillegg til stoffbrukerne melder Landsforeningen mot aids og de hiv positives interesseorganisasjon PLUSS om at det finnes store boligproblemer også for en del hiv-positive migranter.
Det handler her om en variert og sammensatt gruppe mennesker som har en sykdom, som pr. i dag er presumptivt dødlig. Noen av dem står svakere enn andre i forhold til sosialt nettverk og økonomiske muligheter. Nettopp disse var det meningen å skulle gi et sikkerhetsnett gjennom formuleringene i smittevernloven og veilederen. Samtidig viser en rekke saker og avisoppslag at hiv positive og aidssyke ikke prioriteres slik loven og veilederen forutsetter.

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: I den veileder Statens helsetilsyn har utgitt i forbindelse med smittevernloven, sies det spesifikt at det skal gis forebyggende hjelp som f.eks. nødvendig bistand til bolig. Det er svært ulik praksis fra kommune til kommune i forhold til overholdelse av smittevernlovens bestemmelse. Ble det i forbindelse med smittevernlovens gjennomføring sendt tydelig beskjed til kommunene om at slik bistand er viktig og skal ytes, og hva vil helseministeren gjøre nå da dette ikke fungerer tilfredsstillende?”

Jeg vil innledningsvis knytte noen bemerkninger til omfanget av retten til smittevernhjelp etter smittevernloven. Det er i lovens forarbeider lagt vekt på at plikter loven legger på den enkelte, skal følges opp av rettigheter. Dette er et viktig virkemiddel for å få befolkningen til å medvirke til nødvendige tiltak. De rettigheter loven gir er noe forskjellige avhengig av hvilken smittsom sykdom det dreier seg om. Utgangspunktet er at alle som oppholder seg i landet har rett til nødvendig smittevernhjelp overfor enhver smittsom sykdom etter § 6-1 første ledd. Begrepet smittevernhjelp er ikke definert, men det er vist til at relevant helsehjelp etter kommunehelsetjenesteloven og sykehusloven kan være smittevernhjelp. Forarbeidene peker også på at tjenester etter sosialtjenesteloven kan være relevant smittevernhjelp. Smittevernhjelp omfatter både forebyggende og kurative tjenester, men det vil være vilkårene i de lovene det vises til som avgjør hva den enkelte har krav på av hjelp.

I bakgrunnen for Deres spørsmål pekes det særlig på HIV-positives behov for smittevernhjelp. HIV er i følge smittevernloven med forskrifter en såkalt “allmennfarlig smittsom sykdom”. I forhold til personer som etter en faglig vurdering antas å være i fare for å bli smittet med, eller allerede er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, utvides rettighetsbegrepet sterkt i § 6-1 andre ledd. Utvidelsen består dels i at rettighetene etter andre ledd står helt på egne ben, de er ikke knyttet opp til andre lover og deres tjenestetilbud. At en kommune fra før av ikke har noe tilbud om bolig til HIV-positive er følgelig ikke relevant grunn for å avslå et krav om dette, så lenge et slikt tilbud vil være å anse som nødvendig smittevernhjelp for vedkommende. Dels består utvidelsen i at smittevernhjelpen etter dette leddet ikke kan nektes med den begrunnelse at det ikke er dekning for utgiftene på vedtatte budsjetter.

Smittevernhjelp til HIV-positive etter § 6-1 andre ledd forutsetter i følge lovens forarbeider at faren for at andre kan bli smittet er reell og at det aktuelle tiltaket er egnet til å redusere denne faren. Helsehjelp som ikke har betydning for smittefaren er altså ikke omfattet av bestemmelsen, men det er samtidig klart at den omfatter hjelp av ikke medisinsk art som indirekte medfører en reduksjon i faren for smitteoverføring. Rett til smittevernhjelp kan således for eksempel omfatte tiltak som avrusing og rehabilitering av stoffmisbrukere, utdanning og økonomisk hjelp til bolig. Det er videre en forutsetning at den som krever hjelpen ikke selv er i stand til å dekke sine behov.

I Innst. O. nr. 37 - 1993-94 understreket Sosialkomiteen “nødvendigheten av kompetanseoppbygging og informasjon for å sikre en tilfredsstillende oppfølging av intensjonene i loven og en lik praktisering av regelverket i ulike instanser og nivåer, både ut fra smittevernhensyn, forebygging og hensyn til rettssikkerheten for den enkelte.” Departementet, Statens helsetilsyn og fylkeslegene har i tråd med instillingen drevet utstrakt undervisning og opplysningsvirksomhet om smittevernloven. Det har vært gjennomført heldagskurs i alle landets fylker for landets kommuneleger med ansvar for smittevern og deres stedfortredere. Rett til smittevernhjelp var et eget tema ved disse kursene. Alle kommuneleger fikk i denne forbindelse en undervisningspakke bestående av ferdige lysark, momentsamling for foredrag og lovens forarbeider.

I tillegg til kursene og kursmaterialet ble det utarbeidet en veileder om loven rettet mot lovens brukere i helsetjenesten. Retten til smittevernhjelp er der fyldig omtalt. Denne veilederen ble sendt alle fylkeskommuner, kommuner, helseinstitusjoner og landets leger. Tilbakemeldingen fra helsetjenesten er i følge Statens helsetilsyn at det ikke tidligere er drevet så omfattende informasjonsarbeid om noen ny “helselov” tidligere.

Til tross for omfattende informasjon og undervisning er det riktig at praksis varierer fra kommune til kommune når det gjelder anvendelsen av smittevernloven § 6-1. Helsetilsynet har fått tilbakemelding fra enkelte kommuneleger på at det for hver enkelt sak kreves et omfattende arbeid i forhold til ulike instanser for å få gjennomført tiltak. I tillegg kommer at offentlig legearbeid og forebyggende tiltak i kommunene oftere enn tidligere blir prioritert ned i forhold til terapeutisk medisin. I mange kommuner, også i det sentrale Østlandsområdet, er det i dag problemer med å få bestatt stillinger som kommuneleger med ansvar for smittevern. Det er grunn til å tro at også dette bidrar til at retten til smittevernhjelp ikke blir benyttet så meget som den burde.

Sosial- og helsedepartementet oppnevnte 16. juli 1997 et utvalg til å utrede styrking av folkehelsearbeidet i kommunene (Folkehelseutvalget). Folkehelseutvalget avga 23. januar 1998 en avgrenset delutredning om innpassing av samfunnsmedisinske og andre offentlige legeoppgaver i en fastlegeordning. Her er det pekt på noen modeller for finansiering av samfunnsmedisinsk arbeid i kommunene som kan bidra til at offentlig legearbeid prioriteres. Den videre oppfølgingen av forslagene vil skje i forbindelse med gjennomføringen av den fastlegeordningen Stortinget har vedtatt.