Svar
Kristin Clemet: Faget norsk som andrespråk har vært gjenstand for mye oppmerksomhet i mediene den senere tid. Jeg registrerer at debatten rundt faget er preget av forskjellige synspunkter både blant politikere, organisasjoner, i fagmiljøer og på skolene. Jeg registrerer også at debatten er preget av flere misforståelser og uklare nyanser. Jeg vil derfor benytte anledningen til å klare opp noen av disse før jeg besvarer representanten Bjørnstads spørsmål.
Norsk som andrespråk er et alternativt fag til norsk som morsmål. Faget benyttes i opplæring av elever fra språklige minoriteter inntil de kan norsk godt nok til å ha utbytte av vanlig opplæring. Det er egne læreplaner i norsk som andrespråk i grunnskole og i videregående opplæring. Planene har samme status som norsk som morsmål i begge skoleslag. Ved inntak til videregående opplæring er karakteren i norsk som andrespråk likeverdig med karakter i norsk som morsmål. I videregående opplæring gir læreplanen i norsk som andrespråk generell studiekompetanse på linje med norsk som morsmål. Norsk som andrespråk er ikke et annet språk enn norsk. Det skal heller ikke være "lett norsk" eller norsk på et lavere språklig nivå enn norsk som morsmål. Det som skiller fagene, er de metodene som brukes i innlæringen, og til en viss grad det stoffet som velges. Denne forskjellen er begrunnet i de ulike forutsetningene elevene har. Når eleven vurderes til eksamen, er kravet til språklig nivå i norsk som andrespråk det samme som kravet til språklig nivå i norsk som morsmål. Departementet mener det er viktig at undervisningen i norsk som andrespråk og norsk som morsmål blir sett i sammenheng, og at det ikke er permanent organisering med atskilte grupper.
Det blir utviklet materiell som skal hjelpe skolen med å vurdere når elevene er i stand til å gå over til vanlig opplæring. Målgruppen for tiltaket er lærere og elever med norsk som andrespråk. Hensikten er at læreren og eleven selv kan følge språkutviklingen i norsk og kartlegge det språklige nivået. Materiellet er basert på "Common European Framework" tilpasset norsk som andrespråk og er knyttet til mappevurderingsmetodikken. Materiellet prøves ut i løpet av høsten 2004.
Departementet har fått signaler om at praktiseringen av faget norsk som andrespråk ikke er like god overalt. Det har vært pekt på at elever blir satt automatisk på faget fordi de har et utenlandslignende navn, at elever går for lenge på norsk som andrespråk, og at all undervisning skjer i egne grupper atskilt fra de elevene som har norsk som morsmål. Departementet har derfor gitt Læringssenteret (Utdanningsdirektoratet fra 15. juni 2004) i oppdrag å se nærmere på praktiseringen av faget både når det gjelder læringsutbytte, ressursbruk, organisering, rapportering og statistikkgrunnlaget, jf. tiltak 11 i strategiplan for minoritetsspråklige.
I spørsmålet fra representanten Bjørnstad, vises det til at 1 av 15 lærere som underviser i norsk som andrespråk ikke har kompetanse i faget. Jeg antar at disse tallene baserer seg på brukerundersøkelser gjort i osloskolen. Da jeg ikke er kjent med tallene fra denne undersøkelsen, og departementet heller ikke besitter statistikk over hvilke kvalifikasjoner lærere som underviser i faget har, vil jeg avvente resultatene fra den varslede gjennomgangen av faget før jeg eventuelt vil sette inn ytterligere tiltak overfor lærere som underviser i norsk som andrespråk.
Jeg vil presisere at det er skoleeiers ansvar å sørge for kvalifiserte lærere i alle fag. Departementet har imidlertid vært klar over at det i lengre tid har vært, og fortsatt er, mangel på kompetanse i skolen knyttet til opplæring av språklige minoriteter. Norsk skole mangler ikke bare kvalifiserte morsmålslærere og lærere som underviser i norsk som andrespråk, det er også mangel på tospråklige allmennlærere og skoleledere. I tillegg mangler skoleledere og lærere med norsk majoritetsbakgrunn kunnskap om, og erfaring med, opplæring av språklige minoriteter. Dette var bakgrunnen for at departementet i 2000 opprettet Senter for kompetanseutvikling i den flerkulturelle skolen (SEFS) ved Høgskolen i Oslo. Senterets overordnede mål var å bidra til kompetanseutvikling i den flerkulturelle skolen. Senterets arbeid skulle medvirke til at fylkeskommuner/kommuner i samarbeid med høyskoler og universitet selv skulle sørge for nødvendig kompetanseutvikling slik at SEFS på sikt ble overflødig. Senteret ble evaluert i 2002 med positive hovedkonklusjoner.
I forbindelse med utarbeidelsen av strategiplan for minoritetsspråklige vurderte departementet at det fortsatt var et behov for ytterligere kompetanseutvikling for lærere og skoleledere på dette feltet, og besluttet å opprette et nytt nasjonalt senter kalt Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO) ved Høgskolen i Oslo. Senteret er en videreføring av SEFS, men med et videre mandat. I tillegg til å drive kompetanseoppbygging knyttet til grunnskolen og videregående opplæring, slik SEFS hadde gjort, skal det nye senteret også arbeide for kompetanseutvikling for de gruppene som arbeider med minoritetsspråklige i førskolealder, høyere utdanning og voksenopplæring.
Jeg vil også vise til at departementet har støttet flere høgskoler med å utvikle studier for minoritetsspråklige studenter med tanke på større rekruttering til og bedre gjennomføring av høyere utdanning generelt og lærerutdanning spesielt. Avslutningsvis, vil jeg som representanten Bjørnstad var inne på, vise til at departementet gjennom strategiplan for minoritetsspråklige har lansert en stipendordning for minoritetsspråklige lærere som arbeider i skolen uten formell kompetanse. Stipendene ble for første gang lyst ut våren 2004. Bakgrunnen for dette er bl.a. å bidra til økt kompetanse for undervisning av språklige minoriteter.