Skriftlig spørsmål fra Sigrun Eng (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:699 (2003-2004)
Innlevert: 19.05.2004
Sendt: 21.05.2004
Besvart: 04.06.2004 av helseminister Dagfinn Høybråten

Sigrun Eng (A)

Spørsmål

Sigrun Eng (A): Kan fylkeslegen, som i dette tilfelle er allmennpraktikar, overprøve spesialistvurderingen av ein pasient, og på dette grunnlag avslå fornying av førarkort og køyreseidel og dermed skyve vedkomande ut i arbeidsledigheit eller på trygd?

Begrunnelse

Sjåføren finn avslag på alle andre sertifikat og køyreseidel for buss heilt urimeleg. Han sit no att med sertifikat for personbil. Etter to infarkt i 1995 og 1998 og bypassoperasjon i 2000 er karakteristikken ifrå spesialistar som har hatt vedkomande både til behandling og etterkontroll, du er frisk! Du er friskare enn dei fleste på din alder, for du har fått utbetra feilen. Det verkar ikkje som brev ifrå spesialisten i høve ankehandsaminga har gitt tilstrekkeleg informasjon, ei heller har nokon tatt kontakt direkte, som dei oppfordra til. Ein kan freistas til å meine at praksis er forskjellig ifrå fylke til fylke. Fleire buss-sjåførar med infarkt, men kraftig sukkersjuke eller som har hatt slag er sjåførar i dag. Er dei ei mindre fare i trafikken enn ein som er erklært frisk! Vedkomande har dei siste åra ikkje vore vekke ein dag ifrå arbeid. Tvert imot var nettopp det å få køyre turbuss noko som gav livet meining. Når sertifikatet er inndratt, og utsiktene vidare er trygd, kva har ein så oppnådd? Jau, ein ny i rekkene av trygdemottakar, til tross for at spesiallegen erklærer han frisk. Det er lett å forstå at mannen ser mørkt på situasjonen sin. Det kan og opplysast at vedkommande vil ta alle dei prøver som er nødvendig på nytt og akseptere utfallet av dei. Men enn så lenge, verkar saka berre byråkratisk, utan skjønn for at pasienten no ikkje er det lengre, men friskmeldt.

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Det regelverket som regulerer dette området i dag er vegtrafikkloven av 18. juni 1965 nr. 4 med tilhørende forskrift 19. januar 2004 om førerkort m.m. som trådte i kraft 1. mars 2004. Denne forskriften er en videreføring og endring av forskrift 23. februar 1979 som var den aktuelle forskriften før 1. mars 2004.

Før 1. januar 2002 var det Statens helsetilsyn og fylkeslegene som var rette myndighet når det gjaldt spørsmål og vurdering av helsemessige forhold hos fører av motorvogn m.m. Etter at Sosial- og helsedirektoratet ble opprettet 1. januar 2002, er det direktoratet samt fylkesmennene som har overtatt dette saksområdet fra Statens helsetilsyn og fylkeslegene.

Når det gjelder førerkort for å kunne kjøre buss, stilles det ekstra strenge krav til vedkommendes helse. Dette fremgår av forskrift 19. januar 2004 om førerkort m.m., som i vedlegg 1 om helsekrav § 3 nr. 7 stiller følgende krav: "Det må ikke være symptomgivende hjertesykdom, tegn på koronarsykdom, koronarsykdom i sykehistorien eller vanskelig kontrollerbar blodtrykkssykdom."

I den gamle forskriften lød kravet slik: "Vedkommende må ikke ha hatt hjerteinfarkt."

Kravet i den nye forskriften er altså skjerpet ytterligere når det gjelder koronarsykdommer. Med andre ord har man ikke ønsket å lempe på kravene til førerens helse når det gjelder førerkort for blant annet buss i den nye forskriften. En begrunnelse for denne skjerpingen er at nye illebefinnende kan opptre på et senere tidspunkt selv om koronarsykdommen på nåværende tidspunkt ikke gir merkbare utslag.

Adgangen til å dispensere fra kravene vedrørende helse i den gamle forskriften er videreført også i dagens forskrift. Tidligere var det Statens helsetilsyn som var øverste myndighet i slike saker. Når det søkes om dispensasjon, vil det være en helsefaglig vurdering som ligger til grunn for om dispensasjon innvilges eller ikke. Endelig vedtaksmyndighet ligger i Sosial- og helsedirektoratet som før de treffer vedtak må vurdere uttalelser som ligger ved klagen, for eksempel uttalelser fra spesialister. Direktoratet benytter i slike saker medisinskfaglig spesialkompetanse og kan, dersom de mener de medisinske forholdene i saken, sett opp mot det regelverket som gjelder, fatte vedtak om at det ikke innvilges dispensasjon. Slikt vedtak kan treffes til tross for at klagen er vedlagt spesialisterklæring om at søker nå ikke lenger lider av den aktuelle sykdommen. Dette var også tilfellet da det var fylkeslegeembetet som var vedtaksmyndighet i disse sakene.

For meg er det naturlig at det stilles ekstra strenge krav til helsetilstanden hos den som skal føre buss og andre transportmidler der man har ansvar for et stort antall passasjerer. Dette kan selvfølgelig oppleves vanskelig for den som etter rehabilitering og eventuelle operasjoner føler seg helt frisk og ikke har symptomer på sykdommen. Myndighetene har likevel ment at sikkerheten for passasjerene må gå foran den enkeltes ønske om å kunne gjenoppta sitt tidligere virke som yrkessjåfør. Dette mener jeg er riktig, da hensynet til passasjerenes sikkerhet i slike tilfeller må veie tyngre enn den enkeltes ønske om å gjenoppta sitt tidligere arbeid.