Skriftlig spørsmål fra Olav Gunnar Ballo (SV) til helseministeren

Dokument nr. 15:733 (2003-2004)
Innlevert: 28.05.2004
Sendt: 01.06.2004
Besvart: 07.06.2004 av helseminister Dagfinn Høybråten

Olav Gunnar Ballo (SV)

Spørsmål

Olav Gunnar Ballo (SV): I motsetning til fanger i et fengsel, har tvangsinnlagte psykiatriske pasienter ingen rett til daglig å komme ut i friskluft. Med unntak av i de sjeldne tilfeller der tilstanden umuliggjør dette, synes det rimelig at en person som ønsker det, skal ha rett til å kunne oppholde seg utendørs deler av dagen, også under opphold på institusjon, eventuelt gjennom bistand fra personalet når dette er faglig nødvendig.
Hvordan mener statsråden at dette er ivaretatt, og bør ivaretas, i lov om psykisk helsevern?

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Utformingen av regelverket for innsatte i kriminalomsorgens anstalter og for pasienter under tvunget psykisk helsevern er svært forskjellig. Mens frihetsberøvelsen er et helt sentralt element innen fengselsvesenet, er frihetsberøvelse innen det psykiske helsevernet en ramme for å kunne yte forsvarlig og adekvat behandling av den enkelte pasient, og et redskap for å unngå at vedkommende skader seg selv eller andre. Innenfor det psykiske helsevernet må frihetsberøvelsens karakter avpasses den enkelte pasients individuelle behov og forutsetninger.

Pasienter under tvunget psykisk helsevern skal ha rett til å oppholde seg utendørs deler av dagen. Etter min oppfatning er dette også ivaretatt gjennom gjeldende regelverk. Jeg viser her særlig til psykisk helsevernloven § 4-2 om vern om personlig integritet som har følgende ordlyd:

"Restriksjoner og tvang skal innskrenkes til det strengt nødvendige, og det skal så langt det er mulig tas hensyn til pasientens syn på slike tiltak. Det kan bare benyttes tiltak som gir en så gunstig virkning at den klart oppveier ulempene med tiltaket.

Ved psykisk helsevern i institusjon skal oppholdet så langt det er forenlig med formålet og den enkeltes tilstand gjennomføres slik at pasientens mulighet til å bestemme over seg selv blir ivaretatt.

Med de begrensninger som er nevnt, skal forholdene legges til rette for at pasientene får:

a. delta i utformingen av institusjonens daglige liv og andre forhold som berører den enkelte pasient,

b. anledning til å dyrke sine private interesser og hobbyer,

c. tilgang til aktivitetstilbud innen rammen av husordensreglene,

d. anledning til daglige uteaktiviteter.

Det skal også tas hensyn til den enkeltes livssyn og kulturelle bakgrunn."



Bestemmelsen tar det selvfølgelige utgangspunkt i at pasienten skal behandles med respekt for hans heller hennes fysiske og psykiske integritet. Hvis omstendighetene likevel gjør tvangstiltak nødvendig, slår bestemmelsen fast at restriksjoner og tvang skal innskrenkes til det strengt nødvendige. Dette innebærer at tvangstiltak og restriksjoner bare skal iverksettes i den utstrekning de ut fra en konkret vurdering av pasienten og hans eller hennes tilstand, framtrer som klart nødvendige, enten av hensyn til pasienten selv, eller av hensyn til medpasienter og omgivelsene for øvrig.

Når det gjelder kravet i psykisk helsevernloven § 4-2 tredje ledd bokstav d) om adgang til daglige uteaktiviteter, er dette også tatt hensyn til i forskrift om godkjenning av institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern av 3. november 2000. I forskriften § 4 stilles det som materielt krav for godkjenning at institusjonen har tilgang på egnede utearealer som bør være i umiddelbar nærhet av institusjonen. Dette kravet er stilt i erkjennelse av at tilgang på utearealer kan ha stor betydning for den enkelte pasients helse, og at institusjonen derfor bør ligge slik til at pasienten ikke må transporteres for å kunne benytte egnede utearealer.

Oppsummeringsvis følger det av psykisk helsevernloven at opphold i institusjon under det psykiske helsevernet skal gjennomføres slik at pasientens mulighet til å bestemme over seg selv blir ivaretatt, og at forholdene skal legges til rette for at den enkelte pasient har anledning til daglige uteaktiviteter. Videre fremgår det av samme bestemmelse at restriksjoner skal innskrenkes til det strengt nødvendige, og da av hensyn til pasienten selv eller av hensyn til vedkommendes medpasienter og omgivelsene for øvrig. Psykisk helsevernloven hjemler ikke bruk av restriksjoner i straffemessig øyemed.

Sett på denne bakgrunn er det min oppfatning at pasientens rett til daglig å kunne oppholde seg utendørs er tilfredsstillende ivaretatt gjennom psykisk helsevernloven.