Berit Brørby (A): Hva vil statsråden gjøre for å sikre at eksisterende behandlingsplasser innen psykiatrien ikke legges ned før nye er etablert og gjort tilgjengelige for pasienter som har et så stort behov for umiddelbart å få kontinuerlig faglig oppfølging i våre psykiatriske sykehus?
Begrunnelse
Ifølge styringssignaler fra Helsedepartementet av 9. desember 2003 skal ingen plasser innen psykiatrisk behandling legges ned før nye er etablert og gjort tilgjengelige for pasientene. Men til tross for utsagn i pressen for 2 måneder siden om at "Petershagen kan få forlenget avtale" har nå administrerende direktør i saksframlegg til styret for Sykehus Innlandet for møte 9. juni 2004 anbefalt at Petershagen avvikles innen utgangen av 2005.
Dette betyr en reduksjon i plasser på hele 20 pst., og er dermed et regelrett brudd på styringssignalene fra departementet. Videre koster det Sykehus Innlandet i forsikring kun 25 000 kr samt at det årlige vedlikehold bare beløper seg til l00 000/150 000 kr for å drive Petershagen som har 20 behandlingsplasser.
Sykehus Innlandets planer om nyetablering av døgnavdeling på Reinsvoll vil bare kunne tilby l4 plasser. For å få etablert denne nye avdelingen vil man bruke 8 mill. kr til ombygging av et hus på Reinsvoll med en bygningsmasse man sier er alt for stor. Dessuten antas sykehusets planer om bygging av sykehus på Gjøvik med 31 plasser å ligge i l00-millioner-klassen med ferdigstillelse i 2008, altså først om 3 år.
Man er altså villig til å legge ned en godt fungerende institusjon, samtidig som man vet hvor lang tid det tar å få nye enheter velfungerende. Dette virker nesten som et tragisk eksempel på at prestisje veier tyngre enn hensynet til pasientene som nå vil oppleve en betydelig forhøyet terskel før de kan få behandling. Dette vil selvsagt føre til at flere utvikler alvorligere lidelser og vil trenge mer langvarig og kostbar behandling. Det er vel ikke akkurat denne utviklingen pasientene i årevis har ventet på. De har stadig trodd på uttalelser om at tilbudet skal trappes opp innen psykiatrien, men erfarer i stedet gang på gang at tilbudet reduseres og svekkes og føler seg følgelig sveket og lurt av det offentlige helsevesen. Under slike forhold blir det ikke spesielt lett å arbeide positivt for syke pasienter, og det blir helt umulig å gi dem den trygghet som de nødvendigvis trenger for å bli bedre, nemlig en forsikring om at pasienten til enhver tid har krav på å få adekvat behandling for psykiske lidelser så snart de oppstår.