Skriftlig spørsmål fra Jan Simonsen (Uav) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:793 (2003-2004)
Innlevert: 16.06.2004
Sendt: 17.06.2004
Besvart: 23.06.2004 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Jan Simonsen (Uav)

Spørsmål

Jan Simonsen (Uav): Kommunalministeren hevder at implementeringen av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) i norsk lov forhindrer Norge i å utlevere personer som er mistenkt for alvorlig kriminalitet til andre land, med mindre man først får en garanti for at de ikke vil bli idømt dødsstraff.
Hvilke juridiske betraktninger ligger bak en slik konklusjon?

Begrunnelse

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen inneholder en paragraf som forbyr dødsstraff. Stortinget har vedtatt at konvensjonen skal stå over norsk lov, og Norge kan følgelig ikke innføre dødsstraff.
Kommunalministeren bruker imidlertid Norges tilslutning til EMK som et argument mot å utlevere personer som er mistenkt for alvorlige forbrytelser til land som ikke har tilsluttet seg EMK og som praktiserer dødsstraff, eks. USA. Spørsmålet er derfor om det finnes noe juridisk grunnlag for påstanden om at slike utleveringer er i strid med den norske tilslutningen til EMK, og vedtaket om at EMK skal stå over norsk lov. Det vil jo i slike tilfeller ikke være Norge som gir disse personene dødsstraff, men et annet land som selv ikke er forpliktet av den spesielle europeiske vurderingen av dødsstraff som et menneskerettighetsbrudd.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Mine uttalelser om utsendelse av personer fra riket har først og fremst dreiet seg om utsendelser i medhold av utlendingsloven som hører inn under mitt departements ansvarsområde. Utsendelser som følge av vedtak om utlevering treffes i medhold av utleveringslovgivningen og hører inn under justisministerens ansvarsområde. Jeg har på denne bakgrunn forelagt spørsmålet for justisministeren i forhold til utlevering. Redegjørelsen nedenfor gjelder således utsendelse både i forhold til utlendingslovgivningen og utleveringslovgivningen.
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) med protokoller ble inkorporert i norsk rett ved lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Også før dette skulle norsk rett hvis mulig anvendes i samsvar med de folkerettslige forpliktelsene som følger av EMK. Ved inkorporeringen av EMK oppstod det således ikke nye forpliktelser for den norske stat. Det følger av menneskerettsloven § 3 at bestemmelsene i EMK og protokoller ved motstrid skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Utlendingslovgivningen og utleveringslovgivningen må således tolkes innskrenkende i forhold til EMK.
Det følger av EMK artikkel 1 at medlemslandene skal sikre alle innen sitt myndighetsområde de rettigheter og friheter som er fastlagt i konvensjonen. Konvensjonen gjelder m.a.o. ikke bare for dem som er statsborgere i konvensjonslandene, men også utlendinger fra land som ikke har ratifisert EMK.
Det følger av protokoll nr. 6 til EMK artikkel 1 at dødsstraff i medlemslandene skal bli avskaffet og at ingen må bli dømt til slik straff eller henrettet. I artikkel 2 er det gjort unntak for krigssituasjoner.
EMK sier ikke uttrykkelig noe om utsendelse fra riket, enten dette gjelder som følge av vedtak etter utlendingslovgivningen eller utleveringslovgivningen. Det er imidlertid fast praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol at utsendelse etter utlendingslovgivningen er i strid med EMK artikkel 3, som forbyr tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling, når det er reell fare for at vedkommende risikerer slik behandling. For eksempel fant Domstolen i Soering-saken at utlevering til USA, med risiko for å bli sittende på "death row", var i strid med artikkel 3. Etter det vi kjenner til er det ikke truffet noen avgjørelse av spørsmålet om utsendelse i forhold til EMK-protokoll 6. Men det er sannsynlig at Domstolen vil vurdere spørsmålet om utlevering i forhold til protokoll 6 på samme måte som etter artikkel 3.
Etter utlendingsloven § 15 første ledd kan en utlending ikke sendes til noe område det utlendingen kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke vil være trygg mot å bli sendt videre til slikt område. Tilsvarende vern gjelder utlending som av lignende grunner som angitt i flyktningkonvensjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling. Vernet etter § 15 første ledd kommer til anvendelse ved alle former for vedtak etter utlendingsloven. Vernet gjelder imidlertid ikke utlending som med rimelig grunn anses som en fare for rikets sikkerhet eller som har fått endelig dom for en særlig alvorlig forbrytelse og som av denne grunn utgjør en fare for samfunnet. Vernet gjelder heller ikke personer som kan utelukkes fra FNs flyktningkonvensjon, artikkel 1 F.
Også utleveringsloven setter skranker for utlevering der det er spørsmål om den som begjæres utlevert kan bli idømt dødsstraff. Det følger av utleveringsloven § 12 nr. 1 d at utlevering bare kan skje på det vilkår at dødsstraff ikke kan fullbyrdes mot den som utleveres.
Spørsmålet om utlevering der det kan bli tale om dødsstraff, er også regulert i de bilaterale avtaler Norge har om utlevering med henholdsvis USA (9. juni 1977) og Australia (9. september 1985). Det følger av artikkel 8 i USA-avtalen og artikkel 9 i Australia-avtalen at utlevering kan nektes hvis det er fare for at dødsstraff blir fullbyrdet, med mindre vedkommende stat påtar seg ikke å idømme dødsstraff, eller dersom dødsstraff blir idømt, at den ikke fullbyrdes.