Skriftlig spørsmål fra Signe Øye (A) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:830 (2003-2004)
Innlevert: 23.06.2004
Sendt: 23.06.2004
Besvart: 06.07.2004 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Signe Øye (A)

Spørsmål

Signe Øye (A): I Dagbladet fredag 4. juni 2004 reises det et prinsipielt viktig spørsmål knyttet til adopsjon og familiegjenforening. Saken gjelder en gutt, adoptert av norsk statsborger, godkjent i guttens hjemland så langt tilbake som 1997. Adoptivfar har i flere omganger fått avslag på søknad om familiegjenforening med ulike begrunnelser.
Er det virkelig slik at regelverket ikke åpner for bruk av skjønn i slike tilfeller?

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Som representanten er kjent med kan jeg ikke gå inn i enkeltsaker, og svaret vil derfor bli på generelt grunnlag.

I henhold til utlendingsforskriften § 22 har de nærmeste familiemedlemmer, jf. § 23, til norsk eller nordisk borger bosatt i riket eller til utlending som har eller får lovlig opphold i riket med bosettingstillatelse eller tillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse etter søknad rett til oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse. Det er en forutsetning at underhold er sikret, jf. utlendingsforskriften § 25.

Utlendingsforskriften § 23 definerer hvem som regnes som nærmeste familie. Barn defineres som personer under 18 år som er uten ektefelle eller samboer, jf. utlendingsforskriften § 23 annet ledd. I henhold til utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav d kan barn som blir adoptert etter utenlandsk lov eller vil bli adoptert etter lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon, regnes som nærmeste familie når foreldrene regnes som bosatt i riket. Samtykke må være gitt av Statens adopsjonskontor før barnet er innreist i riket.

Regelverket åpner for bruk av skjønn. Når sterke menneskelige hensyn taler for det, kan det i henhold til utlendingsforskriften § 24 annet ledd gis arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd til familiemedlem og lignende som ikke faller inn under kriteriene for hvem som regnes som nærmeste familie, eller for utlending med særlig tilknytning til riket, jf. utlendingsforskriften § 24 første ledd eller § 23. Dette vil være en skjønnsmessig vurdering som utlendingsmyndighetene skal foreta.

Generelt er det i hovedsak slik at det er mindreårige barn som adopteres til Norge. Adopsjonen skal være godkjent av Statens adopsjonskontor før det kan innvilges en oppholdstillatelse for barnet. Slik jeg leser avisartikkelen det refereres til i spørsmålet, er søkeren, altså adoptivsønnen, voksen, og det ble søkt om familiegjenforening lenge før det ble søkt om å få adopsjonen godkjent i Norge. De objektive kriteriene var dermed ikke oppfylt for å få innvilget familiegjenforening. Når det gjelder de skjønnsmessige vurderingene i henhold til utlendingsforskriften § 24 annet ledd som nevnt over, har jeg har tillit til at både Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda har foretatt disse vurderingene.

Uansett utfall av saken er det beklagelig at det slik som saken er fremstilt har tatt lang tid å avgjøre den. Imidlertid kan dette ha sammenheng med at det i noen land er svært vanskelig å få verifisert opplysninger som søkeren gir, samt å få pålitelig dokumentasjon. Dette vil særlig kunne gjelde i land som har vært eller er utsatt for krig og borgerkrig.