Ågot Valle (SV): En narkoman kvinne forsvant fra sitt hjem i Hordaland i mai. Først etter vel 3 måneder endret politiet sakens status fra forsvinning til mulig drapssak, til tross for opplysninger gitt av kvinnens familie. Familien føler at saken er nedprioritert på grunn av at kvinnen er narkoman. Narkomane må ha samme rettssikkerhet som befolkningen ellers.
Hva vil statsråden gjøre for at det blir tatt et oppgjør med eventuelle negative holdninger til narkomane i politiet, slik at narkomane og deres pårørende sikres rettssikkerhet?
Begrunnelse
Da en kvinne forsvant fra hjemmet sitt, slo familien straks alarm. Ut fra opplysninger gitt av kvinnen fryktet familien at det hadde skjedd noe kriminelt. Også opplysninger fra vitner kunne tyde på det. Ifølge opplysninger i mediene følte familien at saken ikke ble tatt alvorlig av det lokale lensmannskontoret. Dette kommer fram i klage til SEFO. Et likelydende brev ble til justisministeren, og jeg viser til dette brevet. Først etter et møte med øverste ledelse i politidistriktet, et møte der representanter for familien var tilstede, ble det besluttet at saken skulle etterforskes som mulig drapssak. I de månedene som har gått, kan verdifulle spor være forsvunnet. Det er ille nok. Men det verste er familiens følelse av ikke å bli tatt på alvor og at saken ikke har fått den prioriteten en mulig drapssak skulle ha fordi kvinnen var narkoman og hadde vært det i mange år. Det er i så fall ikke den eneste saken med narkomane kvinner som mulige ofre, som er blitt nedprioritert. Dette tyder på at det eksisterer negative holdninger til narkomane i politiet.
Ingen vil påstå at negative holdninger er enerådende i politiet, heller ikke at det bare er hos politiet at det finnes negative holdninger til narkomane. Men negative holdninger hos polititjenestepersoner som skal håndtere situasjoner som dette, kan resultere i manglende rettssikkerhet for narkomane, og at familien ikke blir møtt med den respekten de har krav på. Derfor må det tas oppgjør med disse holdningene der de finnes.