Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til justisministeren

Dokument nr. 15:895 (2003-2004)
Innlevert: 10.09.2004
Sendt: 10.09.2004
Besvart: 15.09.2004 av justisminister Odd Einar Dørum

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Har det blitt foretatt eller planlegges det endringer regler, retningslinjer eller praksis som berører retten til fri rettshjelp i forbindelse med saker som omhandler tvangsekteskap?

Begrunnelse

Aftenposten melder at det er foretatt endringer i praktiseringen av reglene for fri rettshjelp som vil medføre at personer som før fikk fri rettshjelp i forbindelse med ulike forhold og behov som oppstår under og etter saker om tvangsekteskap, nå ikke lenger vil kunne få fri rettshjelp i samme omfang som før. Dersom dette medfører riktighet, må det ansees som et klart brudd med Regjeringens og Stortingets klare intensjon om at personer som utsettes for et slikt overgrep skal ytes nødvendig hjelp for å komme ut av forholdet og til å etablere seg i trygghet. Rettshjelp er en helt nødvendig hjelp og en begrensning i tilgangen på fri rettshjelp er uforenelig med vedtatt politikk, og vil bare gi reelle muligheter til de som er økonomisk velstående og økonomisk selvstendige. Det er de færreste som søker hjelp i en slik situasjon.

Odd Einar Dørum (V)

Svar

Odd Einar Dørum: Jeg svært opptatt av at det offentlige på best mulig måte bidrar til å støtte og hjelpe en svært sårbar gruppe - unge innvandrere på flukt fra tvangsekteskap.
Å tvinge noen til å inngå ekteskap mot sin vilje er et alvorlig brudd på menneskerettighetene og er forbudt ved lov i Norge. Den som truer unge mennesker til å gifte seg skal straffeforfølges. Den som utsettes for trusler skal gis beskyttelse og bistand. Tiltakene i handlingsplanen mot tvangsekteskap fra 1999, Regjeringens fornyede innsats fra 2002 og tiltakene i handlingsplanen om vold i nære relasjoner viser at Regjeringen tar disse problemene på alvor.
Det er viktig at samfunnet gir bistand av ulik art til personer som opplever tvangsekteskap/trussel om tvangsekteskap. Advokater kan ha en rolle i forbindelse med noen av de problemer denne gruppen har. Rettshjelpsloven åpner for eksempel for at det offentlige dekker utgifter til advokat i forbindelse med oppløsning av ekteskap, herunder tvangsekteskap. Det føres en liberal praksis i disse sakene. Videre har departementet iverksatt et særskilt rettshjelpstilbud i forbindelse med straffesaker der personer har vært utsatt for trusler eller mishandling fra nærstående. Tilbudet er et supplement til straffeprosesslovens regler om bistandsadvokat, og vil dekke deler av de problemstillinger tvangsgiftede kan oppleve.
Når det gjelder den konkrete problemstilling som tas opp i Aftenposten om behovet for beskyttelse gjennom skifte av bosted, adressesperre mv., forutsettes ungdommene å få nødvendig bistand og beskyttelse fra offentlige organer. Politiets oppgave er å beskytte den utsatte. Dette er et viktig prinsipp. I enhver situasjon som omfatter alvorlige trusler vil politiet foreta en trusselvurdering. Vurderingen legges til grunn for å avgjøre hvilke beskyttelsestiltak som best vil ivareta sikkerheten til den som trues. Aktuelle beskyttelsestiltak vil kunne være; voldsalarm, utstedelse av besøksforbud, adressesperre og politioperative tiltak. I særlige tilfeller der andre beskyttelsestiltak er vurdert ikke å være tilstrekkelige for å ivareta den utsattes sikkerhet, kan det gis tillatelse til å benytte fiktiv identitet.
Den nødvendige bistand i slike saker er av mer praktisk enn av juridisk art. Rettshjelpsloven utelukker likevel ikke at det kan innvilges fri rettshjelp dersom saken byr på særskilte problemer som krever bistand fra advokat. Fylkesmennene og departementet som klageorgan vurderer hver enkelt sak konkret, men med utgangspunkt i at søkerne primært skal få bistand fra annet hold. Dette har nå som tidligere vært gjeldende praksis på området. Det er derfor ikke riktig at departementet tidligere har innvilget fri rettshjelp i slike saker, men at departementet det siste halve året konsekvent har avslått søknader om fri rettshjelp på dette området.
For øvrig har jeg ikke mottatt henvendelser verken fra advokater, organisasjoner eller privatpersoner som har gitt meg grunn til å frykte at ungdommer som trenger det ikke får den nødvendige juridiske bistand. Departementet har heller ingen indikasjoner fra fylkesmennene, som behandler disse sakene i første instans, som tyder på at slike søknader har et stort omfang. I Justisdepartementet ser vi få slike saker, og vi har ikke instruert fylkesmennene om å innskjerpe praksis. Det kan derfor vanskelig sies at praksis er endret på dette området. På bakgrunn av det beskjedne antall klagesaker departementet har hatt til behandling, er det derimot grunn til å anta at den offentlige opplysnings- og veiledningsplikt har vært tilstrekkelig. Dersom søkere eller deres advokater mener at praksis er for streng, er det underlig at departementet ikke har mottatt flere klagesaker.
Hvis det på bakgrunn av det som nå kommer frem likevel viser seg at det offentliges opplysnings- og veiledningsplikt ikke er tilstrekkelig, er jeg selvsagt åpen for å vurdere om det kan være grunn til å behandle slike saker mer liberalt, og samtidig signalisere dette til fylkesmennene.