Skriftlig spørsmål fra Torbjørn Andersen (FrP) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:911 (2003-2004)
Innlevert: 14.09.2004
Sendt: 14.09.2004
Besvart: 21.09.2004 av landbruks- og matminister Lars Sponheim

Torbjørn Andersen (FrP)

Spørsmål

Torbjørn Andersen (FrP): Froland kommune krever at en 10 år gammel jente oppfyller boplikten på en gård som hun arvet etter sin far som omkom i en trafikkulykke. Kommunen gav henne nylig utsettelse med boplikten i 2 år. Fra kommunens side fremholdes det at 2 år er den endelige fristen. Dette kan medføre at den umyndige jenta kan bli tvunget til å måtte selge arven før hun selv er blitt myndig.
Hva mener statsråden om at kommunen gjennom krav om boplikt skal kunne tvinge en 10 år gammel jente til eventuelt å måtte si fra seg sin farsarv?

Begrunnelse

Saken handler mye om at Froland kommunen gjennom å praktisere en streng linje i spørsmål om boplikt ønsker å opprettholde eller styrke bosettingen i utkantstrøk i kommunen.
På vegne av jenta har moren søkt om 8 års utsettelse på boplikten slik at den i dag 10 år gamle jenta selv, når hun er blitt 18 år og dermed myndig, kan avgjøre om hun vil selge eller tilflytte gården.
I saksbehandlingsdokumentene fra Froland kommune fremgår det at man i kommunen ikke tror den omtalte jenta vil flytte til gården om 8 år. At kommunen antyder at hun trolig ikke vil ha tilflyttet gården om 8 år synes i seg selv å være en underlig argumentasjon basert på ren gjetning fra kommunens side.
Saken berører også viktige spørsmål om arveretten og eiendomsrettens vern og stilling i ett rettssamfunn. Dette er også en sak av en meget spesiell karakter og med sterke menneskelige hensyn.
Det er derfor grunn til å foreta en kritisk vurdering vedrørende saksbehandlingen og avgjørelsen i Froland kommunestyre når det gjelder denne saken. Derfor bør overordnede myndigheter få anledning til å uttale seg om den fremgangsmåten Froland kommune har benyttet i denne sak.

Lars Sponheim (V)

Svar

Lars Sponheim: Saken gjelder en 10 år gammel jente som har arvet en landbrukseiendom etter sin far som omkom i en trafikkulykke. Fordi eiendommen er av en viss størrelse, har jenta plikt til å bosette seg på eiendommen innen 1 år etter overtakelsen.

Moren har på vegne av jenta søkt om 8 års utsettelse med å oppfylle boplikten. Når 8 år er gått, er jenta myndig og tanken er at da kan hun selv bestemme om hun vil beholde gården eller selge den.

Froland kommune har avslått søknaden om å gi 8 års utsettelse. Kommunen har i stedet innvilget en utsettelse på 2 år.

Det dreier seg om avgjørelsen av en konkret søknad om fritak fra boplikt. Jeg har ikke opplysninger som viser om saken er behandlet etter konsesjonsloven eller odelsloven. Det er imidlertid ikke av særlig stor praktisk betydning da slike saker i det alt vesentlige behandles likt enten den behandles etter konsesjonsloven eller odelsloven.

Kommunen har avgjort søknaden som første instans. Jenta har adgang til å klage kommunens vedtak inn for fylkeslandbruksstyret som er klageinstans. Jeg antar jenta vil bruke sin rett til å klage over kommunens vedtak og legger derfor til grunn at siste ord ennå ikke er sagt når det gjelder utfallet av bopliktsaken. Jeg mener derfor at det ikke er riktig av meg å kommentere denne avgjørelsen konkret.

Kommunene har myndighet til å avgjøre saker om boplikt bl.a. for å styrke lokaldemokratiet på landbruksområdet. Kommunenes rolle er å utøve lokalt skjønn og forvalte de landbrukspolitiske virkemidlene innen for rammene av regelverket. I saker om boplikt er lokal forankring av skjønnet viktig bl.a. fordi kommunene er de som kjenner forholdene rundt bosettingsutviklingen best og også bør kunne påvirke denne utviklingen. Landbruksdepartementet har nylig gitt ut et rundskriv om bo- og driveplikt på landbrukseiendommer. I rundskrivet er det hovedsaklig gitt informasjon om hvordan reglene skal forstås, mens det ikke er gitt føringer for selve avveiningen av de ulike hensyn som gjør seg gjeldende i den enkelte sak.

Når det gjelder skjønnstemaet i saker om boplikt, vil jeg peke på at det gjør seg gjeldende relevante hensyn av svært ulik karakter, hensyn som trekker i hver sin retning. Søkerens tilknytning til eiendommen og livssituasjon skal tillegges særlig vekt. Det kan også legges vekt på tilknytningen til overdrager. Det at søker er svært ung, er altså en livssituasjon som det etter loven skal legges særlig vekt på. På den annen side skal det ved vurderingen av søknader om fritak fra boplikt også legges særlig vekt på ønsket om å styrke eller opprettholde bosettingen i området der eiendommen ligger. Skal hensynet til bosettingen tillegges avgjørende vekt, må det etter en konkret vurdering anses klart at avslag på søknad om fritak fra den personlige boplikten vil innvirke positivt på bosettingen i området eiendommen ligger. I tilfeller hvor det ellers ligger an til fritak, som for eksempel fordi søkerens livssituasjon taler for det, kan bosettingshensynet ikke tillegges avgjørende vekt med mindre det er påregnelig at andre vil bosette seg på eiendommen.

Jeg er klar over at avgjørelsen av søknader som dette kan være vanskelige og at det vil kunne bli truffet avgjørelser i kommunen som jeg personlig er sterkt uenig i. Uten å ta stilling til denne konkrete saken, mener jeg at det som en klar hovedregel bør gis utsettelse fram til myndighetsalder når mindreårige arver en gård fra foreldrene. Selv om jeg legger stor vekt på bosettingshensyn er det vanskelig for meg å se hvordan man ellers skulle kunne komme fram til et rimelig resultat.

Som jeg nevnte, legger jeg til grunn at vedtaket vil bli påklaget til fylkeslandbruksstyret. Styret kan i så fall etter forvaltningsloven prøve alle sider av saken, også om kommunens avgjørelse framstår som rimelig sett på bakgrunn av de hensynene som gjør seg gjeldende i saken.

Jeg peker til slutt på at søkeren, at etter en endelig klagebehandling etter forvaltningsloven er avsluttet, kan bringe saken inn for Sivilombudsmannen dersom utfallet av saken ikke blir som hun ønsker. Gyldigheten av et eventuelt avslag kan også prøves for domstolene.