Skriftlig spørsmål fra Arne Sortevik (FrP) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:924 (2003-2004)
Innlevert: 16.09.2004
Sendt: 16.09.2004
Besvart: 23.09.2004 av landbruks- og matminister Lars Sponheim

Arne Sortevik (FrP)

Spørsmål

Arne Sortevik (FrP): Mattilsynet har pålagt norsk fiskeindustri et nytt gebyr basert på bruk av sjøvann. Reaksjonene fra næringen er forståelig nok sterke.
Hva vil statsråden gjøre for å styre avgiftsgrunnlag og avgiftsberegning fra Mattilsynet på en bedre måte for å forhindre avgiftssjokk for ulike næringer som kontrolleres av Mattilsynet?

Begrunnelse

Fiskeindustrien har reagert med sjokk og vanntro på tidligere meldinger fra Mattilsynet om at bruk av sjøvann skal avgiftbelegges. Men det var først nå i august 2004 like før utsending av faktura at Mattilsynet foreløpig satte bremsene på og opplyste at de ville se nærmere på "utilsiktede" virkninger av ordningen. Jeg er kjent med at det også har vært kontakt mellom Mattilsynet og fiskeriministeren om saken på bakgrunn av de forståelige sterke reaksjoner fra næringshold. Ved å legge avgift på bruk av sjøvann i fiskeindustri/fiskerisammenheng åpnes det for et avgiftsomfang uten grenser, og derved for nye utgifter for næringen av betydelig omfang. Stortinget har forutsatt at Mattilsynet skal finansiere tilsynskostnadene ved å innkreve gebyr og avgifter som skal dekke kostnadene ved det tilsynet som utføres. Det er en forutsetning at disse inntektene over tid ikke skal overskride kostnadene ved de enkelte områdene. Den "avgiftsiver" som forslaget om avgift på bruk av sjøvann fremviser, understreker tydelig at både omfang og nivå for fastlegging av avgift samt grunnlag for avgiftsfastsettelse bør vurderes på nytt.

Lars Sponheim (V)

Svar

Lars Sponheim: Det er riktig, som representanten Sortevik påpeker, at Mattilsynets kostnader i vesentlig grad skal finansieres ved innkrevde gebyr og avgifter.

I forbindelse med statsbudsjettet for inneværende år ble det etablert en mer enhetlig modell for finansieringen av matforvaltningen. Flere gebyrer eller avgifter ble avviklet, og noen ble endret. Det ble dessuten lagt til grunn at særskilte ytelser som Mattilsynet utfører, for eksempel søknadsbehandling og attestutstedelser skulle gebyrlegges. Det ble også innført et nytt gebyr for tilsyn og kontroll med vannforsyningsanlegg. Denne gebyrordningen har hjemmel i Helsedepartementets regelverk.

Stortinget anmodet i sitt vedtak nr. 197 av 18. desember 2003 om at maksimalt 80 pst. av utgiftene til Mattilsynet kan dekkes av avgifter og gebyrer. Mattilsynets inntektskrav er etablert innenfor denne rammen.

Finansieringsmodellen baserer seg på en inndeling av gebyrer og avgifter i følgende tre hovedgrupper:

- gebyrer for særskilte ytelser fra Mattilsynet

- gebyrer for tilsyns- og kontrolloppgaver som entydig og over tid retter seg mot konkrete brukere eller brukergrupper

- avgifter for tilsyn og kontroll som ikke entydig retter seg mot konkrete brukere.

Det er ikke uventet at den nye finansieringsmodellen for matforvaltningen vekker reaksjoner fra brukere og brukergrupper som ikke tidligere har vært gebyrbelagt. Derfor er jeg opptatt av at det løpende vurderes om gebyr- og avgiftssystemet får utilsiktede eller urimelige virkninger. Det ble alt tidlig i år gjort betydelige justeringer i opplegget når det gjelder gebyr for særskilte ytelser, for å sikre at ingen enkeltbruker betaler mer enn det den konkrete ytelsen faktisk koster for Mattilsynet.

Vann er vårt viktigste næringsmiddel. Det er en viktig kilde til sykdom både globalt og i vårt land. Fokus på at vann oppfyller hygieniske standarder er derfor viktig. Når det gjelder gebyrene for tilsyn og kontroll med vannforsyningsanlegg, ikke for bruk av vannet, er det igangsatt en gjennomgang for å se om regelverket har fått utilsiktede virkninger både i forhold til småskalaprodusenter på land og sjømatvirksomheter.

Et enhetlig, helhetlig og effektivt tilsyn innebærer at tilsynet må kunne være i stand til raskt å endre sin tilsyns- og kontrollinnsats og omprioritere sin ressursbruk. Dette kan i perioder føre til endringer i ressursinnsatsen mellom brukergrupper i forhold til det som er lagt til grunn i finansieringsmodellen. Det er imidlertid lagt til grunn at det over tid skal være rimelig samsvar mellom hva tilsynet koster og det som kreves inn av gebyr og avgifter innenfor et område.

Mattilsynet er tillagt hovedansvaret for innkrevingen av gebyrene og avgiftene på matforvaltningsområdet, og arbeider med å etablere systemer som skal sikre en rettferdig og effektiv innkreving. Ut fra den oppmerksomhet gebyrene og avgiftene på matområdet har skapt, synes jeg det er riktig å understreke at Mattilsynet ikke har egeninteresse av inntektene som kreves inn utover å sikre en kostnadseffektiv og forsvarlig innkreving etter regelverket. Inntektene som kreves inn går til statskassen, ut fra Stortingets inntektsvedtak. Mattilsynet får finansiert driften sin med ordinær bevilgning over statsbudsjettet. Jeg har bedt Mattilsynet etablere dokumentasjons- og rapporteringssystemer som gir grunnlag for å vurdere, og å rette opp misforhold over tid innenfor ulike produkt- og brukergrupper.

En finansieringsmodell som i større grad krever sammenheng mellom kostnader og inntekter, er etter min mening gunstig både for tilsynet og brukerne. Brukernes fokus på hva tilsynet koster er nyttig for å bidra til at tilsynet arbeider på en kostnadseffektiv måte. Samtidig får de enkelte brukergruppene en riktigere økonomisk belastning i forhold til ressursbruken i Mattilsynet. Jeg vil fortsatt ha fokus på at finansieringssystemet utvikles og praktiseres slik at det er rimelig i forhold til de enkelte brukerne og brukergruppene.