Skriftlig spørsmål fra Elisabeth Røbekk Nørve (H) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:947 (2003-2004)
Innlevert: 21.09.2004
Sendt: 21.09.2004
Besvart: 27.09.2004 av helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsen

Elisabeth Røbekk Nørve (H)

Spørsmål

Elisabeth Røbekk Nørve (H): Hva kan helseministeren bidra med for at befolkningen i Longyearbyen på Svalbard skal få enklere tilgang til psykolog?

Begrunnelse

I anledning sosialkomiteens besøk på Svalbard 13.-16. september, kom det frem i flere fora (Skole PPT, sykehuset, og Longyearbyen lokalstyre) at det var et stort savn at det i dag ikke finnes tilbud til de som trenger psykolog tjeneste på Svalbard. Behovet er økende, ettersom tilveksten av fastboende familier med stadig flere barn, ungdom og kvinner er stor. I dag må den enkelte som har behov for psykolog dra inn til fastlandet og Tromsø. Det kan i verste fall bety fly tur retur, to overnattinger og for mang fravær fra jobb.

Ansgar Gabrielsen (H)

Svar

Ansgar Gabrielsen: Longyearbyen har en velfungerende helseinstitusjon i form av Longyearbyen sykehus, som driver både et primærhelsetjenestetilbud og et spesialisthelsetjenestetilbud. Ved sykehuset tilbys det mange tjenester, men som representanten Røbekk Nørve påpeker, er ikke et psykologisk tilbud blant disse. Organisatorisk er Longyearbyen sykehus en del av Universitetssykehuset Nord-Norge HF. Det er Helse Nord som har et "sørge for"-ansvar for spesialisthelsetjenester til Svalbards befolkning.
Et spesialisttilbud innen psykisk helse må derfor utarbeides i samarbeid med fagmiljøet innen psykologi på sykehuset i Tromsø. Det er rimelig å tenke seg en kombinasjon der en både bruker ambulante løsninger og telemedisin, dvs. at personell reiser til Longyearbyen med jevne mellomrom, og i tillegg også er tilgjengelige ved bruk av videokonferanse.
En løsning som kombinerer bruk av telemedisin og ambulante spesialister fremstår som en moderne løsning, og dette vil faglig sett trolig være den mest robuste. Det vil også være en heving av tilbudet i forhold til dagens ordning med reise til Tromsø.
Samtidig kan det være grunnlag for å ha faglig kompetanse stasjonært på Svalbard, men dette må i så fall være knyttet til et primærhelsetjenestetilbud innen psykisk helse og til PP-tjenesten i skolen. Dette er forhold som må utredes nærmere og som eventuelt må finne sin form innenfor de rammer som samfunnet på Svalbard drives innenfor. En slik løsning må trolig realiseres i samarbeid med det spesialiserte fagmiljøet som er i Tromsø.
Det er viktig at et psykologtilbud i Longyearbyen utvikles slik at det både ivaretar de generelle og allmenne problemstillinger, og også på en god måte bidrar til å koble opp et spesialisthelsetjenestetilbud i samarbeid med Universitetssykehuset Nord-Norge.
Jeg vil følge opp dette forholdet videre i min styringsdialog med Helse Nord, og også i andre relevante sammenhenger.