Skriftlig spørsmål fra Olav Gunnar Ballo (SV) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:961 (2003-2004)
Innlevert: 24.09.2004
Sendt: 27.09.2004
Besvart: 01.10.2004 av arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten

Olav Gunnar Ballo (SV)

Spørsmål

Olav Gunnar Ballo (SV): En 56 år gammel finsk statsborger flyttet til Norge i 1978, hvorpå han siden har bodd og arbeidet i Norge. I 2001 ble han tilstått norsk uførepensjon etter å ha vært sykemeldt i vel ett år. Ved beregningen av pensjonen har han ikke fått alle arbeidsårene i Norge som tellende for pensjonsberegningen. Det finnes en felles nordisk konvensjon for beregning av uføre- og alderspensjon.
Mener statsråden at nordiske statsborgere som arbeider i Norge skal ha sosiale rettigheter på linje med norske borgere?

Begrunnelse

Like tilfeller bør etter undertegnedes vurdering behandles likt. Dersom en utenlandsk statsborger både skatter til Norge og betaler folketrygdavgift til den norske staten, må dette etter undertegnedes vurdering også innebære at man opparbeider seg rettigheter i Norge i takt med ytelsen. I det aktuelle tilfelle mener den trygdede at hans finske statsborgerskap har ført til at han taper trygderettigheter i Norge som han ville ha hatt som norsk statsborger, og at dette kommer i konflikt med den nordiske sosialkonvensjonen som skulle sikre at borgerne i området ikke taper rettigheter ved arbeid i nordiske naboland.

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Når det gjelder opptjening av rett til pensjon fra folketrygden, har en finsk arbeidstaker i Norge krav på likebehandling med norske statsborgere på et tredobbelt grunnlag: Direkte etter folketrygdloven, etter den nordiske konvensjonen om trygd og etter EØS-avtalen.

Likebehandling i denne sammenhengen innebærer blant annet at den samme botid og det samme antall arbeidsår i Norge mellom fylte 16 og 67 år skal gi rett til den samme ytelsen. Som det gjøres rede for i det følgende, kan beregningsreglene for norsk uførepensjon, i samspill med den nordiske konvensjonen om trygd, medføre mindre avvik fra dette, men ytelsen vil aldri kunne bli lavere enn pensjon fastsatt på grunnlag av de faktiske arbeidsårene.

Uførepensjon beregnes for det første på grunnlag av den faktiske botiden og den faktiske tilleggspensjonsopptjeningen fram til uførheten inntrådte. I tillegg medregnes tiden mellom uførheten og pensjonsalderen som botid/tilleggspensjonsopptjening etter nærmere regler (antatt framtidig opptjeningstid).

Medregning av hele perioden mellom uføretidspunktet og pensjonsalderen gis bare til en person som har vært medlem av folketrygden i minst 4/5 av tiden mellom sitt fylte 16 år og uføretidspunktet. I andre tilfelle gis bare en større eller mindre del av den framtidige perioden. Ut fra opplysningene i spørsmålet, ser det ut til at denne regelen har kommet til anvendelse for den finske statsborgeren som omtales.

Regelen i folketrygdloven innebærer imidlertid ikke noe unntak fra likebehandling, idet norske og utenlandske statsborgere med den samme perioden som ikke-medlem av folketrygden kommer ut med den samme ytelsen.

Også den nordiske konvensjonen om trygd inneholder regler om redusert medregning av antatt framtidig opptjening. I artiklene 13 og 15 er det gitt regler for nedsetting av ytelsene når ytelsene fra minst to nordiske land skal fastsettes på grunnlag av antatte framtidige opptjeningsperioder. En slik situasjon kan foreligge for en person med rett til uførepensjon både fra Norge og Finland, og kan medføre en ytterligere reduksjon av ytelsene i forhold til den nevnte norske beregningsregelen. Hensikten er selvsagt å unngå eller redusere den dobbelte pensjonsdekningen som ellers kunne bli resultatet.

Heller ikke reglene i den nordiske konvensjonen kan betraktes som et brudd på likebehandlingsprinsippet. Ytelsene kan imidlertid bli forskjellige alt etter hvilke nordiske land som er inne i bildet. Eksempelvis beregnes ikke dansk uførepensjon under hensyn til framtidige opptjeningsperioder, og en person med opptjening i Norge og Danmark vil derfor ikke risikere nedsettelse etter konvensjonen. Ytelsen fra folketrygden vil derfor kunne bli noe lavere for en person med opptjening i Finland og Norge enn ved opptjening i Norge og Danmark.

Framstillingen i det foregående er gyldig for en person som fyller vilkåret i folketrygdloven om å ha vært medlem i trygden i de siste tre årene fram til uførheten. Dersom dette vilkåret bare oppfylles ved sammenlegging med trygdetid i andre EØS-land, skal uførepensjonen fastsettes som en prorata-pensjon etter EØS-reglene. Også her vil ytelsene bli de samme for personer med den samme opptjeningstiden i Norge.

For ordens skyld legger jeg til at trygdekoordineringen innen EØS og Norden har som sitt primære mål å sikre den enkelte en forholdsmessig ytelse fra hvert av landene der vedkommende har bodd/arbeidet. Dette kan klart nok medføre forskjeller i forhold til en person som har bodd/arbeidet i Norge hele sitt liv. Forskjeller i stønadsnivå vil spille inn. Generelt vil det imidlertid være gunstig å ha opptjeningstid i to eller flere land, idet samordningen mellom norsk uførepensjon og ytelsene fra øvrige berørte land er begrenset til de beskrevne reglene i den nordiske konvensjonen.

Som det vil gå fram, er pensjonsberegningen i internordiske trygdesaker komplisert. Dette innebærer også en viss risiko for feil. Dersom den finske statsborgeren som omtales i spørsmålet finner grunn til det, kan departementet eventuelt se nærmere på pensjonsberegningen i saken. I så fall bør vedkommende vedlegge alle relevante norske vedtak i saken.