Skriftlig spørsmål fra Øyvind Korsberg (FrP) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:15 (2004-2005)
Innlevert: 02.10.2004
Sendt: 04.10.2004
Besvart: 12.10.2004 av miljøvernminister Knut Arild Hareide

Øyvind Korsberg (FrP)

Spørsmål

Øyvind Korsberg (FrP): I Teknisk Ukeblad nr. 22 den 10. september 2004 står det at statsråden ikke opplever stor motstand fra norske bedriftsledere når det drøftes miljøkrav, men at bedriftslederne er steinharde på ett punkt: Kravene må også gjelde konkurrentene! Alle må ha like rammevilkår.
Hva vil statsråden gjøre for å sikre dette på kort og lang sikt?

Knut Arild Hareide (KrF)

Svar

Knut Arild Hareide: Jeg vil understreke at de miljøkrav som norske bedrifter møter fra myndighetene skal løse viktige og alvorlige miljøproblemer. Kravene gis etter en omfattende og helhetlig vurdering av en rekke forhold, der likebehandling er et meget viktig hensyn som blant annet bidrar til å forhindre innenlands konkurransevridning.

Ved vurderingen av miljøkrav ses det også hen til rammebetingelser som tilsvarende virksomheter blir møtt med i andre land. Av hensyn til norsk næringslivs konkurranseevne tilstreber Regjeringen en tilpasning til de samme miljøkrav som gjelder for øvrige land i EØS-området. Innenfor EØS-området settes det i stor grad felles standarder for miljø og indre marked, og en omfattende andel av norske miljøregler er tilpasset i forhold til EUs regelverk. Når det gjelder kravstilling til større industribedrifter er for eksempel direktivet om integrert forebygging og begrensning av forurensning (IPPC-direktivet) sentralt. Et bærende prinsipp under direktivet, som er gjennomført i norsk rett, er at bruk av de beste tilgjengelige teknikker (BAT) skal legges til grunn av nasjonale myndigheter ved kravstilling. Det utarbeides felles-europeiske anvisninger på hva som kan regnes for BAT innenfor ulike bransjer.

De miljøkrav som stilles i EØS-området er altså i stor grad harmonisert. Jeg vil i den sammenheng også påpeke at EU de senere år har innført stadig mer ambisiøse miljøregler. På enkelte områder har imidlertid EU foreløpig ikke utviklet fellesharmoniserte standarder, eller regelverket er gitt i form av minimumsregler hvor nettopp medlemslandene selv er gitt frihet til selv å stille strengere krav. På disse områdene vil derfor miljøkravene variere mellom ulike EU/EØS-land ut ifra landenes nasjonale mål og behov. I Norge vil for eksempel lokalisering av industri, sårbar natur, industristruktur og miljøpolitisk ambisjonsnivå kunne innebære at reguleringene blir andre og noen ganger strengere enn i enkelte andre land. Å ligge langt fremme på miljøområdet er for øvrig i mange henseender også en konkurransefordel.

Når det gjelder forholdet til øvrige konkurrentland utenfor EØS-området, er det på det globale plan fremforhandlet flere avtaler som i praksis innebærer at virksomheter internasjonalt i økende grad får sammenfallende krav og rammebetingelser.

Foruten å jobbe for å bidra til harmoniserte krav i EØS anser jeg det som helt sentralt at Norge spiller en aktiv rolle internasjonalt for å utvikle globale avtaler på miljøområdet. Internasjonalt samarbeid er en vesentlig forutsetning for å finne gode løsninger på en rekke av de alvorlige miljøproblemene vi står overfor som for eksempel klimaendringer og utbredelse av farlige kjemikalier og miljøgifter i naturen. Samtidig vil internasjonalt bindende avtaler innebære at konkurrerende industri i økende grad vil bli møtt med like rammebetingelser.