Skriftlig spørsmål fra Kjell Engebretsen (A) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:37 (2004-2005)
Innlevert: 06.10.2004
Sendt: 07.10.2004
Besvart: 13.10.2004 av barne- og familieminister Laila Dåvøy

Kjell Engebretsen (A)

Spørsmål

Kjell Engebretsen (A): Hvorledes vurderer statsråden opplysninger om at domstoler i USA ikke synes å ta høyde for at norske bidragsytere skal ha en rimelig sum penger til livsopphold ved fastsettelse av barnebidrag, og har statsråden noen formening om de økonomiske konsekvensene av omleggingen av skattesystemet slik at barnebidrag ikke lenger er fritaksberettiget for norske foreldre med bidragsplikt i utlandet?

Begrunnelse

Det har i den senere tid vært en del saker hvor norske foreldre har blitt pålagt en bidragsplikt til mottaker i USA som overstiger deres økonomiske evne. Foreldre med bidragsplikt har måttet gå fra gård og grunn og uten at de normer vår praksis med å sikre en rimelig økonomisk standard også for bidragsyter, er hensyntatt. Omleggingen av skattesystemet hvor man fjernet retten til skattefritak, synes å ha forverret bidragsyternes situasjon ytterligere.

Laila Dåvøy (KrF)

Svar

Laila Dåvøy: Den internasjonale privatretten regulerer hvilket lands rett som skal legges til grunn der en sak har tilknytning til mer enn et land. Det følger av norsk rett og internasjonale antatte regler at der en stat har kompetanse (jurisdiksjon) til å avgjøre en sak, skal også domstollandets rett legges til grunn. Lovvalget følger med andre ord jurisdiksjonen.
Dette betyr at dersom et amerikansk avgjørelsesorgan (som regel en domstol) har jurisdiksjon til å avgjøre en sak om barnebidrag, skal føderal lovgivning legges til grunn ved fastsettelsen av bidraget. Lovene i de ulike delstatene er forskjellig, og noen har en ren skjønnsfastsettelse, mens andre har "guidelines" slik som i Norge. Idet føderal lovgivning og norsk lovgivning er forskjellige regelsett, vil en naturlig følge være at bidragsnivået i USA kan avvike fra det norske. Det er således vanskelig for meg å vurdere hvorvidt bidragsnivået i USA er for høyt i forhold til det norske, all den tid utmålingen av bidragets størrelse er gjort i henhold til et annet lands/stats rett. Jeg forutsetter imidlertid at avgjørelsene som treffes av amerikanske avgjørelsesorgan er i tråd med den enkelte delstats interne føderale lovgivning, og at avgjørelsene således er korrekte.
Representanten Kjell Engebretsen anfører at amerikanske avgjørelsesorgan ved fastsettelsen av bidrag ikke i tilstrekkelig grad ivaretar den bidragspliktiges behov for å beholde midler til eget underhold. Jeg kjenner ikke detaljene i den føderale lovgivningen i de forskjellige delstatene. Jeg har imidlertid fått opplyst fra Folketrygdkontoret for utenlandssaker (FFU), at amerikanske avgjørelsesorgan i forbindelse med bidragsfastsettelsen tar hensyn til den bidragspliktiges økonomi når dokumentasjon fremlegges.
En bidragspliktig som bor i Norge, og som mener at et bidrag fastsatt i USA er for høyt, har imidlertid anledning til å søke om å få bidraget endret i USA. For at endringen skal ha effekt i USA, må en slik søknad fremsettes overfor avgjørelsesorganet i den staten bidraget ble fastsatt første gangen. Etter den føderale loven er det nemlig bare den staten som har avgjort førstegangssaken, som har myndighet til å foreta senere endringer i den samme saken. Jurisdiksjonen følger med andre ord førstegangsvedtaket. En søknad om endring av bidraget kan sendes gjennom norske myndigheter, det vil si FFU, som kan bistå den enkelte ved behov. Det følger av gjensidighetsavtalen Norge og USA inngikk i 2002 om gjensidig anerkjennelse og innkreving av bidrag fastsatt i avsenderlandet, at det i slike tilfeller vil bli oppnevnt en advokat som representerer den bidragspliktige i USA. Dette medfører ingen kostnader for verken den bidragspliktige eller norske myndigheter. En helt annen sak er imidlertid at en slik prosess kan ta tid. For øvrig er det slik at dersom begge parter melder fra skriftlig til det amerikanske avgjørelsesorganet at de ønsker jurisdiksjonen flyttet til Norge, vil avgjørelsesorganet akseptere at saken behandles her.
Den tidligere retten til fradrag for betalt barnebidrag korresponderte med skatteplikt for mottatt bidrag. Det var med andre ord lagt til grunn som et vilkår for fradragsrett for betalt bidrag at bidraget var skattepliktig for bidragsmottakeren. Når skatteplikten for bidragsmottakerne falt bort, måtte også fradragsretten for bidragspliktige falle bort. Det er således automatikk i symmetrihensynet.
Bortfallet av fradragsretten innebærer isolert sett en skatteskjerpelse for de bidragspliktige, enten bidraget er fastsatt etter norske eller utenlandske regler. Dersom en hadde beholdt en alternativ ordning med fradragsrett for bidragspliktige som betaler bidrag fastsatt i USA, eller utlandet forøvrig, ville dette bety at det offentlige i slike tilfeller trer inn med en støtte. En slik ordning vil bryte med skattelovens grunnleggende prinsipp om at bare utgifter tilknyttet skattepliktig inntekt skal være fradragsberettiget. I tillegg ville det bety særbehandling av én enkelt gruppe, noe som kan virke støtende på andre grupper som kanskje også opplever opphevelsen av de særlige beskatningsreglene som tyngende. For øvrig er skattesystemet generelt et lite egnet middel for overføringer og offentlig støtte.
Etter det jeg får opplyst fra FFU er det imidlertid bare i et fåtall saker (ca. 4 stk.) at problemstillingen representanten Kjell Engebretsen reiser er aktuell. Å lage særregler for en så liten gruppe er verken hensiktsmessig eller ønskelig. For øvrig kan det orienteres om at den bidragspliktige i én av sakene fikk halvert bidraget etter søknad til USA.